Etter at lederen av det italienskbaserte selskapet Parmalat på tampen av 2003 innrømmet å ha underslått fire milliarder kroner, er det mange som hevder at Europa nå har fått sitt Enron, skriver Stig Larssæther, stipendiat Program for industriell økologi, NTNU.
Publisert: 20.01.2004 kl. 10:28
Endret: 20.01.2004 kl. 10:28
Etterforskerne mistenker at det endelige beløpet som er
underslått kan komme opp i 100 milliarder kroner, en sum som
tøyer forestillingsevnen hos majoriteten av norske
lønnsmottakere. Elf-saken som ble ført frem til retten av vår
egen Eva Joly, involverer også milliardbeløp i underslåtte midler
og korrupsjonsnettverk som omfatter ledende krefter innen fransk
politikk og næringsliv.
Etter avsløringene om tvilsom forretningspraksis i Statoils
engasjement i Iran, kan det virke som om også annerledeslandet
Norge er i ferd med å miste dyden. Mesteparten av oppmerksomheten
knyttet til næringslivets samfunnsansvar har her til lands blitt
rettet mot utlandet, og de store norske bedriftene som har
virksomhet i områder med svake regimer og store sosiale
problemer. Disse prioriteringene reflekterer både hvilke deler av
næringslivet som har vært aktive på dette området, og hvordan
norske myndigheter har definert samfunnsansvar som et felt med
hovedsakelig utenrikspolitisk relevans. Dessverre har dette
medført at debatten i liten grad har fokusert på hvordan norsk
næringsliv skjøtter sitt samfunnsansvar innenfor landets grenser,
og hvordan det store flertall av norske bedrifter skal forholde
seg til utfordringene og mulighetene som ligger i å ta
samfunnsansvar.
De fleste som jobber med næringslivets samfunnsansvar er enig om
at det å holde seg innenfor lovens grenser og pålegg fra
myndighetene er et minimumskrav som må være tilfredsstilt før det
er snakk om å opptre samfunnsansvarlig. Stadig flere bedrifter
opererer også med en inndeling i økonomisk, sosialt og økologisk
ansvar for å fange opp hele spennet i de problemstillingene
dagens næringsliv må håndtere. Gjennom å utøve sitt
samfunnsansvar på en god måte kan bedriften innfri forventninger
fra omgivelsene, enten det nå er myndigheter, kunder, frivillige
organisasjoner eller lokalsamfunnet der bedriften har sin
virksomhet. Det neste spørsmålet blir da hvorfor bedriften skal
bruke krefter på å opptre ansvarlig. Her er det mange svar som
kan forenkles til to grupper - fordi den har en moralsk plikt
til å gjøre det og/eller fordi det er fordelaktig for bedriften.
Oppfatningen av næringslivet som en «amoralsk» sone har fortsatt
godt fotfeste i mange miljøer. «Vi driver business, ikke
politikk» - er et omkvede som stadig er i bruk i ulike
sammenhenger, senest i konfrontasjonen mellom daværende ordfører
Slungård og Reitan-gruppen om Midtbyens fremtid. Ifølge den
amerikanske etikkforskeren Ed Freeman bygger slike uttalelser på
en feilaktig oppfatning av at økonomiske beslutninger kan
rettferdiggjøres uten henvisning til verdibetraktninger. Han
påstår at for en bedriftsleder vil enhver økonomisk beslutning ha
en moralsk side, og enhver moralsk beslutning vil tilsvarende ha
et økonomisk aspekt. Dette betyr i praksis at ledere som bevisst
eller ubevisst ignorerer de moralske følgene av sine handlinger,
vil fatte beslutninger på sviktende grunnlag. Over tid vil en
slik innsnevret horisont hos ledelsen med stor sannsynlighet slå
tilbake på bedriften. De gruppene som påvirkes negativt vil
forsøke å beskytte sine interesser gjennom eksempelvis
boikottaksjoner, lobbyvirksomhet opp mot myndigheter eller andre
tiltak som skader bedriftens anseelse.
Konsekvensene av å fatte «rene» økonomiske beslutninger kan altså
bli et moralsk svingslag som også får negative økonomiske
resultater. Ifølge den såkalte stakeholder-teorien til Freeman er
det da bedre å gjøre ting riktig i utgangspunktet, selv om dette
innebærer at kortsiktig økonomisk gevinst må veies opp mot den
betydningen bedriftens handlinger har for de gruppene som blir
berørt (stakeholders).
På bakgrunn av denne tankeganger er det mulig å hevde at
bedrifter som klarer å tilfredsstille omgivelsenes moralske
forventninger til ansvarlig forretningsdrift også vil gjøre det
bedre økonomisk. Da det er svært vanskelig å måle direkte
kostnader eller gevinster knyttet til tap eller forbedring av
bedriftens omdømme, må samfunnsansvar sees på som en strategisk
langsiktig investering. Det er imidlertid mulig å identifisere
noen forhold som bygger oppunder denne påstanden. Et positivt
omdømme kan skille bedriftens produkter ut fra konkurrentene i et
presset marked der merkevarer, branding og logoer blir stadig
viktigere. Samtidig åpner dette for aksjoner fra grupperinger som
av ulike grunner er kritiske til det symbolske budskapet
bedriften kommuniserer. Organisasjonen Adbusters har gjort det
til sin spesialitet å tukle med logoer på en slik måte at de
negative sidene ved det moderne forbrukersamfunnet blir
synliggjort. I tillegg til at en bevisst satsning på
samfunnsansvar kan ha positive effekter på eksterne grupper som
myndigheter, kunder og investorer, er hensynet til egne ansatte
en viktig faktor i denne sammenhengen. De færreste liker å bli
assosiert med et selskap som til stadighet får negativ omtale i
media, eller der det er klart for alle som jobber i selskapet at
den interne virkeligheten står i sterk kontrast til det
inntrykket som skapes utad. Spesielt i perioder med
omstruktureringer og nedbemanning er det viktig at ledelsen
makter å behandle de involverte grupper på en ansvarlig måte slik
at medarbeidere ikke blir omformet til motarbeidere. Slike
følgekostnader i form av tapt lojalitet og velvilje blant de
ansatte eller i lokalsamfunnet kan gjøre mange
rasjonaliseringstiltak ulønnsomme selv om regnestykket i
utgangspunktet ser positivt ut på papiret.
Spektakulære underslag i milliardklassen tiltrekker seg mye av
den offentlige oppmerksomheten, men samfunnsansvar innen norsk
næringsliv handler først og fremst om å utvide grunnlaget for de
små og store beslutningene som fattes i hverdagen. Den største
trusselen mot samfunnsansvarlige norske bedrifter er følgelig
ikke franske korrupsjonsjegere, men tradisjonelt økonomisk
tunnelsyn.
