Kyoto-protokollen er et viktig steg framover i den internasjonale klimapolitikken. Men den er ikke tilstrekkelig. De globale utslippene øker og forblir uforandret. Norges og EUs klimapolitikk burde baseres på konsumentansvar for å sikre at klimapolitiske tiltak faktisk er bra for klimaet.
Publisert: 29.06.2005 kl. 15:26
Endret: 29.06.2005 kl. 22:03
Nå som Kyotoavtalen, til tross for sterk amerikansk motstand og mot alle forventninger, har trådt i kraft, er Norge forpliktet til å stabilisere sine utslipp på 1990-nivå i perioden 2008 - 2012. Det finnes flere muligheter til å oppfylle forpliktelsen, og den norske klimadebatten dreier seg om hvilke tiltak og virkemidler som skal brukes, samt deres virkning på andre samfunnsformål.
Debatten overser imidlertid at ikke alle tiltak er like bra for miljøet, og at vi i dag mangler gode nok metoder for å vurdere klimaeffektene av klimapolitiske tiltak!
Kyotoavtalen plasserer ansvar for et utslipp hos landet hvor utslippet oppstår. Vi kaller dette prinsippet opphavsansvar. Fordelen med denne ansvarsplasseringen er at det er lett å regnskapsføre. Det er imidlertid en rekke ulemper, spesielt med hensyn på ekstremt spesialiserte land som Norge. En annen tilnærming er at den som forbruker en vare skal gjøres ansvarlig for klimautslippene forbundet med å produsere varen.
Etter konsumentansvarsprinsippet er et land ansvarlig for alle utslipp knyttet til produksjon og bruk av varer og tjenester etterspurt av landets sluttbrukere i husholdninger og offentlig sektor. Et land er ikke ansvarlig for utslipp knyttet til produksjon av varer og tjenester eksportert til andre land. Forskjellen ligger i de utslipp som er knyttet til produksjon av varer og tjenester som eksporteres og importeres. For Norge er forskjellen mellom de to prinsippene betydelig.
Norges CO{-2} utslipp i år 2000 var 54,7 millioner tonn (Mt). I følge beregninger foretatt ved NTNUs Program for industriell økologi fordeler dette seg med 4,9 Mt direkte utslipp av norske husholdninger og privatbiler, 14 Mt på produksjon for norsk forbruk og 35,8 Mt på produksjon for eksport. Det er ikke usannsynlig at Norge er nødt til å redusere sin produksjon av energikrevende eksportvarer for å oppnå Kyotoavtalens mål. En stor del av disse varene vil dermed bli produsert i andre land med høyere utslipp. Tatt i betraktning Norges rene energiforsyning og strenge miljøkrav vil dette føre til en økning av globale klimagassutslipp og annen forurensning. Produksjon av metallprodukter i USA, f.eks., fører til tre ganger CO{-2} utslipp som tilsvarende produksjon i Norge.
36,8 Mt CO{-2} utslipp utenfor Norge går med til å framstille Norges totale import. Av dette er 12,1 Mt importert til produksjon av eksportvarer, slik at import knyttet til norsk konsum er 24,7 Mt. Dvs. at 57 prosent av utslippene forbundet med norsk konsum skjer utenfor Norge. Utslippene av CO{-2} knyttet til Norges forbruk øker stadig, uavhengig av klimapolitikken.
Nesten halvparten av utslipp knyttet til Norges import skjer i u-land, som ikke omfattes av Kyotoavtalens utslippsbegrensninger. Import fra u-land som Kina øker mest. Det er ingen i dag som måler utslipp knyttet til import, og følgelig er det ingen tiltak eller begrensninger på dette. En klimapolitikk som overser utslipp knyttet til forbruk er ineffektiv og muligens kontraproduktiv.
Utslipp knyttet til utenriks sjøfart og flytrafikk er ikke inkludert i Kyoto. Begge utslippskildene er viktige for Norge. Sjøtransport er den nest største utslippskilden i Norge og den eksportartikkelen med høyest utslippsintensitet. Flyreiser er den mest forurensende typen forbruk og viser samtidig hurtigst vekst av alle utslipp knyttet til konsum. En klimapolitikk som ignorer disse to utslippskildene er ineffektiv og uansvarlig.
Hvis det skal være den nasjonale klimapolitikkens mål å bidra til reduksjon i den sannsynlige globale oppvarming gjennom en reduksjon av klimagassutslipp, må politikken ta sikte på en reduksjon av globale utslipp, ikke bare utslipp i Norge. Det betyr at politikken må ta hensyn til hvordan tiltakene virker på globale produksjonsmønstre og samlede utslipp i handelsbalansen.
I dag mangler vi et rammeverk for vurdering og registrering av miljøpåvirkninger akkumulert i handelen. Kyotoavtalen åpner for at land kan oppfylle sine forpliktelser gjennom kjøp og salg av utslippskvoter. For Norge betyr det at det er mulig å unngå en klimapolitisk uønsket utflagging av energikrevende industri gjennom kjøp av utslippskvoter fra andre land. Dermed åpner Kyotoavtalen for en mulighet til å unngå den første uønskete virkningen av opphavsansvar, og Norge burde bevisst bruke en slik mulighet. Kjøp av utslippskvoter betyr på den annen side ikke nødvendigvis at globale klimagassutslipp blir redusert. Klimapolitikken burde ta sikte på å begrense utslipp, ikke bare å nøytralisere den uønskede virkning av eksisterende forpliktelser.
For å redusere utslipp av klimagasser må vi se på tiltak som reduserer utslippene etter prinsippet om konsumentansvar. Slike tiltak må ta sikte på å redusere klimagassutslipp knyttet til produksjon, forbruk og avhenting av varer og tjenester konsumert i Norge. Det betyr at de tekniske mulighetene for reduksjon i klimagassutslipp f.eks. gjennom effektivitetsøkning, gjenbruk av produkter/materialer samt innsamling og lagring av klimagasser må utnyttes.
Forbruksmønsteret må endres bort fra aktiviteter og produkter som er forbundet med store klimagassutslipp. En tredje mulighet er også å styre import til land med lav utslippsintensitet, men dette er antageligvis ikke mulig under dagens handelsregimer.
Kyoto-protokollen er et viktig steg framover i den internasjonale klimapolitikken og den første internasjonale lov med forpliktende mål for å begrense utslipp av klimagasser. Avtalen inkluderer imidlertid ikke utslipp fra u-land, utenriks sjøfart eller flytrafikk. Gitt at en betydelig del av utslippene er knyttet til varer i internasjonal handel, innebærer opphavsansvar at utslipp kan flyttes til andre land. Dermed oppnås en regional utslippsbegrensning, mens de globale utslippene øker eller forblir uforandret. Det er ikke tilstrekkelig. Norges og EUs klimapolitikk burde baseres på konsumentansvar for å sikre at klimapolitiske tiltak faktisk er bra for klimaet.
Innsendt av
crosseout,
20.03.2007 19:29:14
CO2 har en lang atmosfærisk levetid, det vil si at hvis vi stopper med forurensingen nå, så har det ingenting å si for vår nærmeste fremtid; det vil bare fortsette å bli varmt. Metan har en virkning på drivhuseffekten som er 30 ganger så stor som CO2; både tundraen og havbunnen er full av metan. Først, når tundraen smelter, vil masse metan slippe ut; så vil det igjen forårsake at all metan hydraten i sjøen vil bli ustabile slik at enorme mengder metan slipper ut. Litt seint å gjøre noe med andre ord...
