Kontrasten er stor mellom båtfolket som tok ansvar, og alle de ansvarlige i systemene som sviktet.

Starten på terror-høringene i Stortinget tirsdag ble en tidvis sterk markering av at det faktisk handler om mennesker, ikke bare om dokumenter, rapporter og redegjørelser. De grusomme handlingene 22. juli i fjor er allerede usedvanlig godt dokumentert både gjennom straffesaken og ikke minst i Gjørv-kommisjonens rapport. Den er fulgt opp med grundige redegjørelser fra statsminister Jens Stoltenberg og justisminister Grete Faremo.

Dessuten har Stortinget, etter en del vegring i regjeringen, fått utlevert et omfattende underlagsmateriale som kommisjonen utarbeidet, og som først ble hemmeligstemplet. Høringene har sitt utgangspunkt i redegjørelsene fra statsministeren og justisministeren. I tillegg er det varslet en stortingsmelding neste år om regjeringens oppfølging av Gjørv-rapporten. Den politiske prosessen som starten med den særskilte terror-komiteen som Knut Arild Hareide (KrF) ledet, er nå over i andre fase, men mye gjenstår fortsatt.

Konklusjonen så langt er at absolutt ingen har tatt ansvar eller er blitt stilt til ansvar for alt som sviktet. Mange ansvarlige har mer eller mindre frivillig gått av, begynt i nye jobber eller sluttet. Ikke en gang den siste politidirektøren, Øystein Mæland, som knapt hadde begynt 22. juli i fjor, ble sparket på grunn av terroren. Justisministeren ble bare plutselig inhabil, Mæland skjønte han var uten tillit, og Grete Faremo tok ikke en gang ansvaret for avskjedigelsen.

Ansvarspulveriseringen Gjørv-kommisjonen grundig dokumenterer og angir som en av årsakene til at så mye kunne gå galt, lever i beste velgående på politiske nivå så vel som på øverste nivå i embetsverket. Gjennomgangstonen i sakskomplekset kontrollkomiteen har til behandling er at de skylder på hverandre – oppover, nedover eller bortover. Ansvarslinjene har granskerne presist gjort rede for.

Stortinget har derfor svært god veiledning i kontrollprosessen. Den må ha som mål at ansvaret blir plassert der det hører hjemme. Og det må få konsekvenser som står i forhold til de dramatiske konklusjonene Gjørv-kommisjonen har trukket. I tillegg er det selvsagt avgjørende at samfunnet lærer av det som har skjedd.

Konklusjonene regjering og storting har lagt til grunn er som den største politiske skandale: Bomben kunne ha vært forhindret om gaten inn til Regjeringskvartalet var blitt stengt, noe som var vedtatt syv år før den smalt. Unge liv kunne vært spart på Utøya, fordi gjerningsmannen kunne vært stanset tidligere. Politiets sikkerhetstjeneste kunne ha kommet på sporet av terroristen før 22. juli.

Noe er galt når det tar syv år å få stengt en gate. Noe er galt når politiet står på land, mens frivillige båtfolk redder skadeskutt ungdom. Noe er galt når de frivillige også må få terrorpolitiet fraktet til Utøya, mens redningsetatene holdes igjen på land. Noe er galt når det er redningsressurser nok, men de ikke finner hverandre.

Båtfolket og de andre frivillige tok ansvar. Det kunne blitt enda verre uten deres innsats. De fortjener ros, og de fortjener at de ansvarlige forstår hva ansvar betyr.