De nærmeste dagene kommer flere til å gå i tog mot fredsprisvinneren enn for. Likevel har også vi nordmenn en sterk egeninteresse av at EU finner fred med seg selv.
503 millioner europeere kan ikke melde seg ut av EU. Unionen er luften de puster. Er den grumsete og skadelig, kan de ikke slutte å inhalere, men må gjøre noe. Krisen må løses. Derfor kommer EU til å bli forandret, på en måte som også vil endre Norge.
Mens vi tenner faklene og samles om parolene, sitter andre og former et nytt Europa. Uansett hvor mye vi fremdeles ønsker å stå utenfor, er det meningsløst å ønske noe annet enn at denne prosessen må lykkes. Går unionen i oppløsning, blir Norge alt annet enn et utenforland. Vi er EUs femte største handelspartner, 80 prosent av vår eksport går til EU, 60 prosent av alt vi importerer kommer derfra. Et sammenbrudd vil skape en økonomisk malstrøm der også vi blir trukket ned.
Utenfor er det lett å drømme om at alt skal falle sammen. Innenfor er ikke sammenbrudd noe alternativ. Klassekampens redaktør, Bjørgulv Braanen, er en sterk tilhenger av nasjonalstaten, og mener at den er et venstresideprosjekt. Men Per Wirtén, svensk redaktør og skribent på den samme venstresiden, har reist gjennom Øst-Europa 20 år etter Murens fall og beskriver i Dagens Arena det han så som «et sosialt, økonomisk og politisk mirakel». Det er ikke nasjonalstatene hver for seg som har skapt dette miraklet. EU ser annerledes ut fra Krakow torg enn fra Youngstorget.
Braanen slutter seg til dem som mener at «EU etter finanskrisa har framvist stadig nye autoritære trekk». Men hvem er EU her? I et stort intervju med Francis Fukuyama i The Global Journal, sier den tyske filosofen Jürgen Habermas at statslederne på sine nasjonale arenaer «gjør ’Europa’ ansvarlig for upopulære avgjørelser som de selv har vært med på i Brussel».I krisens femte år foregår det en markant tilbaketrekning til nasjonale posisjoner. Solidaritet er blitt en anakronisme, fortrengt av selvinteresse.
Habermas minner om det klassiske skillet i oppfatningen av hva EU skal brukes til. Mens høyresiden strever etter demokratisk legitimering av en stadig mer effektiv markedsliberalisme, ønsker venstresiden en union med overnasjonal myndighet til å regulere markedene, «noe som bare er mulig, hvis det i det hele tatt lar seg gjøre, på et kontinentalt nivå».
Braanen viser – og her stopper forstanden nesten opp – til Storbritannia som en forbundsfelle i kampen mot det autoritære EU. Sjelden har prinsippet om at mine fienders fiender er mine venner vært mer påfallende enn ved synet av Klassekampens redaktør i seng med David Cameron.
Braanen kunne funnet andre forbilder. Tysklands tidligere forbundskansler, sosialdemokraten Gerhard Schröder, har foreslått at EU-kommisjon omdannes til en europeisk regjering, oppnevnt av et Europaparlament med sterkt utvidet makt, valgt på tvers av de 27 medlemslandene. Rådet, som består av statslederne, bør bli et overhus på linje med det tyske Bundesrat. Mer makt til velgerne, et mer demokratisk EU. Habermas vil ha europeiske folkeavstemninger, ikke nasjonale. Bare slik kan en europeerne se at de lever i et skjebnefellesskap.
Belgias tidligere statsminister, liberale Guy Verhofstadt og lederen for De grønne i Europaparlamentet, Daniel Cohn-Bendit, er ofte uenige. Men i boken «For Europe!» samles de både i analyse og forslag til endring: «Det er medlemsstatene, ikke EU som må bære det fulle ansvar for dagens tumulter. Det er deres feil som har skapt eurokrisen. Det er deres vakling som har skapt resesjonen.»
De to foreslår det samme som Schröder; et sterkere Europaparlament med rett til å lage lover og med styring over kommisjonen. Det gjør de fordi de også er enige med Habermas i at ingen europeiske nasjoner, Tyskland inkludert, alene vil være sterke nok til å påvirke utviklingen i morgendagens verdensøkonomi. «Klubben for de aller rikeste, G8, vil bestå av USA, Kina, India, Japan, Brasil, Russland, Mexico og Indonesia», skriver de.
Dette virker åpenbart for alle som ser hvilken vei de transatlantiske vinder blåser. Bare hvis EU snakker med én røst (og den siste FN-avstemningen om Palestina viser tydelig hvor langt det er igjen før det skjer), vil Europa ha innflytelse.
Deler av LO fører for tiden en kamp for å si opp EØS-avtalen og satse på en framtid for Norge som en fri og uavhengig sjark på et hav dominert av fabrikktrålere. I den kampen brukes det mange argument om EUs grunnleggende udemokratiske struktur, om den tiltakende byråkratisering (det Hans Magnus Enzensberger kalte «det myke monsteret i Brussel») og om stadig sterkere press mot norske lønns- og arbeidsvilkår.
Kritikken er vel fundert, alle fagorganiserte i Europa har grunn til dyp bekymring for hvor raskt 100 års seire blir revet i filler av nyliberale krefter. Men når malte noen mottoet: «Alle mann for seg selv» på fagbevegelsens faner? Er ikke dette akkurat tidspunktet hvor norsk venstreside bør alliere seg med likesinnete fra Vilnius til Bialystok, fra Cadiz til Glasgow, og kreve demokratisk deltakelse i utformingen av det nye Europa, slik at EU etter krisen kan fremstå mer i pakt med de idealene Thorbjørn Jagland skal hylle mandag.
Bjørgulv Braanen sluttet seg sist lørdag til dem som kaller EUs autoritære tilbøyeligheter for «cæsarisme». Burde ikke nettopp han heller gjenta kampropet til dem som felte den første Cæsar: Sic semper tyrannis! Det må da være bedre å bekjempe tyranniet enn å forsøke å gjemme seg for det?