Det jeg i skrivende stund gjør – altså skriver denne teksten – har ingen verdi. Det teller ikke og gir derfor heller ikke uttelling. Likevel etterlyses mer av det.
Med basis i mitt arbeid som forsker skriver jeg kronikker og debattinnlegg jevnlig, jeg gir intervjuer og jeg holder foredrag. Slikt stjeler tid fra andre arbeidsoppgaver, men jeg setter det gjerne på kontoen for lystbetont og meningsfullt arbeid. Men det betyr likevel ikke noe i forskningens tellekantsystem.
Hva er det som teller i tellekantsystemet? En omfattende forskningsrapport gir null poeng, mens en artikkel i et vitenskapelig tidsskrift gir inntil tre. Skriver du en bok får du fem, vel å merke hvis det er en bok med ny forskning. Er det derimot ei lærebok får du null poeng. Lærebøker teller ikke, for det er formidling. Dette er ett av hovedproblemene med tellekantsystemet; formidling taper.
Kun ca to prosent av bevilgningene til universitet, høyskoler og forskningsinstitutter bestemmes av tellekantsystemet. Til tross for dette har systemet fått enorm betydning. Det er i de vitenskapelige artiklene prestisjen ligger, og akademikere er, i likhet med mange andre, svake for prestisje og status. Vektleggingen av artikler i fagfellevurderte tidsskrift har de siste årene nærmest blitt forstått som det eneste målet på kvalitet. Har du mange artikler er du en god forsker, har du få er du en mindre god forsker. Det er selvsagt at vitenskapelige artikler er viktige, men fortjener de så ensidig oppmerksomhet? Det var aldri intensjonen med systemet da det ble innført i 2006. Antall fagfellevurderte artikler har, som følge av tellekantsystemet, økt betydelig de siste årene. Men samtidig går siteringsindeksen andre veien. Vi produserer mer forskning, men den brukes i mindre grad av andre forskere, som ofte er de eneste potensielle leserne.
I den nye Forskningsmeldingen står det blant annet at «i tillegg til den vitenskapelige publiseringen av resultater i anerkjente tidsskrifter, er det svært viktig at forskningen gjøres synlig i samfunnet, og at resultatene av forskningen formidles på en hensiktsmessig og lett forståelig måte overfor forvaltningen og andre målgrupper». Men myndighetene har, gjennom tellekantsystemet, stimulert til det motsatte.
For et par år siden fikk jeg en oppringning fra et departement med spørsmål om vi på Bygdeforskning hadde forsket på et tema de hadde behov for resultater om. Jeg kunne fortelle at en av mine kollegaer hadde to artikler som var midt i blinken. «Ja, men vi har jo ikke tilgang til artikler», sa hun og sukket oppgitt. Det aller meste av norsk forskning er finansiert av offentlige midler for å skaffe kunnskap som er viktig både for politikkutforming og innovasjon, men de har altså vanskelig tilgang til resultatene. Det samme gjelder for journalister og allmennheten som sådan.
Det koster årlig norske universitets- og høyskolebibliotek store summer å abonnere på tidsskrifter. Andre har få slike kostbare abonnement og dermed blir det meste av forskningsresultatene vanskelig tilgjengelig for forskningens brukere. De er avhengige av at resultatene formidles. Men siden uttellingen er lik null, blir det nedprioritert av de fleste forskere.
Sentralt innenfor tankegodset som tellekansystemet er en del av, er troen på at måloppnåelse (forskning) nås gjennom belønning (poeng). Målt i veksten av antall artikler har vi fått mer forskning i Norge siden 2006, men ingen vet om vi har fått bedre forskning. Vi har i alle fall ikke fått mer tilgjengelig forskning. Skal forskningsresultater nå de som kanskje både har betalt for forskningen og de som har bruk for den, er formidling viktig. Kunnskapsdepartementet kan ikke fortsette å etterlyse mer forskningsformidling samtdig som belønningssystemene ensidig er innrettet mot andre forhold.
oddveig.storstad@bygdeforskning.no