Bryggene er en like viktig del av Trondheims historie som Domkirken, og vi later som om vi ikke er klar over det. Men nå er kanskje noe i ferd med å skje.
Jeg kryper ut av takluka i det mørke pakkhusloftet og blir slått av utsynet over hele byen og havna. Jeg ser ned på jernbanen og den nye gangbrua, kanalen og fjorden. Her oppe, ved selve innfallsporten til handels- og sjøfartsbyen Trondheim, er det lett å fornemme historiens sus.
Fjordgata 32, Antikvitetshuset Tordenskjold, er byens mest intakte brygge fra blomstringstiden i andre halvdel av 1800-tallet. Både beliggenhet og innhold er perfekt for en publikumsrettet bruk av den unike brygga.
Saltvann og pakkhus, handelsmenn og gründere var selve forutsetningen for at byen kunne vokse og bli til dagens Trondheim. Men de fysiske minnene har lenge vært overlatt til tilfeldigheter, branner og forfall. I dag har vi heller ikke én eneste brygge som er tilgjengelig for publikum og som kan formidle denne viktige delen av byens historie.
Jo da, mange er opptatt av bryggene. Både politikere, vernemyndigheter, arkitekter, eiere og enkeltpersoner er klar over de unike verdiene og gjør det de kan. Men «det store grepet», de avgjørende tiltakene – og pengene – mangler. Bryggerekkene langs Nidelva og Kanalen egner seg foreløpig best som kulisser i turistreklamen. Byer som Bergen og Stavanger har klart det Trondheim til nå ikke har maktet.
Kanskje kommer et vendepunkt med den strategiske kulturminneplanen som skal behandles i bystyret før sommeren. Her ønsker man å vitalisere bryggemiljøene i byen.
Klatringen opp til taket av brygga i Fjordgata er egentlig siste etappe i en bryggevandring som startet noen timer tidligere, øverst i Kjøpmannsgata:
En diger, falleferdig brygge, med villskudd av trær i tre meters høyde kloss inntil porten, har lenge vakt min nysgjerrighet. Hva skjuler de skakke veggene?
Kjøpmannsgata 13 eies av Francis Hay. Da jeg ringte for å få noen til å åpne hengelåsen, sa han at det ikke er enkelt å sitte med en slik eiendom. Tungrodd byråkrati og regler hindrer istandsetting, mente han. Nå er han åpen for å selge «Huitfeldtbrygga».
Jeg går inn til mørke tømmervegger og digre, tomme rom med kraftig nedoverbakke mot elva. På veggen i første etasje er en reklameplakat fra 1967 et av få spor fra nyere virksomhet. Jeg klatrer i spinkle hønsestiger mellom etasjene og må bøye hodet for ikke å dunke i takbjelkene.
Brygga er egentlig tre sammenbygde enheter. Den midterste delen er en av byens aller eldste brygger, oppført rundt 1740. Her har tidligere eiere tatt seg til rette. Konstruksjonen mellom første og andre etasje og mellom tredje og fjerde er delvis skåret bort. Takhøyden er formidabel, og rommet minner om en kirke. Fortidens «synder» gir dermed et betydelig større spillerom enn dagens vernemyndigheter ville ha godtatt.
Slike muligheter kan byens befolkning snart se nærmere på. En gruppe arkitektstudenter har hatt som oppgave å komme med spenstige forslag til ny virksomhet i nummer 13 og fire av de andre bryggene i Kjøpmannsgata. I begynnelsen av juni åpner utstillingen.
Huitfeldtbrygga er også et mulig «case» for dem som planlegger et bygningsvernsenter i Trondheim. Det er gitt midler til et forprosjekt der fylkeskommunen, kommunen, Riksantikvaren, NTNU og Hist samarbeider. Nettopp bryggene egner seg til å formidle kunnskap om håndverk og restaurering.
Jeg vandrer videre nedover langs Kjøpmannsgatas nedre, brosteinlagte løp. Mange av bryggene er bare i bruk på gateplan, noen står helt tomme, andre er restaurert eller totalt ombygd, med varierende hell.
Nummer 37 skiller seg ut. Riksantikvaren har fremhevet denne brygga som et eksempel på en vellykket modernisering. Elisabeth Kahrs fra Bergersen Arkitekter sto bak ombyggingen.
En kjapp telefon og så stiller hun på sparket som omviser.
Vi starter i første etasje, der Galleri SG holder til. Selv med bare to meter under taket har arkitekten, i samarbeid med gallerieier Sissel Giæver, fått til et flott utstillingslokale som åpner brygga for publikum.
Vi går opp nybygde trappeløp i stål, montert mellom overdimensjonerte trebjelker. Kahrs forteller at lave takhøyder, dype rom med begrenset tilgang på dagslys og ikke minst antikvariske hensyn, gjør at det er krevende å få til moderne lokaler i et gammelt pakkhus. Men nettopp derfor en spennende oppgave!
Nesten spektakulære er kontorlokalene i øverste etasje. Som i hele bygget er tømmervegger og bjelkekonstruksjoner synlig. Her er også gulvet mellom de to øverste etasjene fjernet, og vi ser rett opp i bryggas originale taktro. Gjennomgående lys fra gata til elva er et viktig prinsipp som er gjennomført i alle etasjene. Sammen med skillevegger i glass, bidrar det til at inntrykket er både lyst og luftig. Der det er nødvendig med passasje under de langsgående, lave bærebjelkene, er det lagt inn «portaler» i stål.
Vel nede på gata igjen treffer vi utbygger Øyvind Christensen. Han har selv kontor i brygga. Han forteller at restaureringen, som til slutt kostet rundt 25 millioner kroner, definitivt var et sjanseprosjekt. Utgangspunktet var tilsynelatende håpløst.
Det er altså mulig. Når en brygge møter folk med både penger og sans for kulturhistorien, og når arkitekt, byggmester, byggherre og byantikvar får til et fleksibelt samarbeid, kan resultatet bli som her.
Men om det er aldri så bra gjort, den opprinnelige brygga ser vi bare omrisset og skjelettet av. Er det også mulig å ta vare på en brygge med den autentiske «innmaten» i behold?
For å undersøke dette, forlater jeg de gamle kjøpmennenes tilholdssted og setter kursen mot «oppkomlingenes» gate. Det var i Fjordgata nye handelsmenn og firma etablerte seg etter at havna her ble mudret opp. Høylytte protester fra grossererne i Kjøpmannsgata hjalp ikke, en ny tidsalder var begynt.
Det er denne delen av byens historie eieren av Fjordgata 32, Roar Follestad, brenner for å ta vare på og formidle. Han eier en brygge som forteller en ubrutt historie om næringsvirksomhet gjennom 150 år. Brygga er ikke preget av forfall. Fundamentene er solide og takhøydene ikke verst for et pakkhus.
Follestad tar meg med på en guidet tur. Fra underetasjen der du kan se for deg karene i caps og overall som bukserer kullsekkene rett inn fra båtene. Vi går i trapper der vi kjenner fordypningene etter tusenvis av tunge fottrinn. Vi ser flekker av bek på gulvet etter salmakerverkstedet. Intakte krittstreker på veggene. I øverste etasje mot sjøen er det digre, gamle vinsjehjulet så å si klart til bruk. Mot gata, det som kan være byens første elektriske vinsj, fra før 1910 – i daglig bruk!
I mange år har Follestad vært i dialog med museumsfolk med tanke på å ta i bruk brygga som fiskeri- og sjøfartsmuseum. De har kalt brygga et historisk smykkeskrin, men så langt ser ideen om museum ut til å være helt i det blå. Hvor skal pengene hentes?
Som historisk bevisst eier uten kapital, er Follestad i et fortvilt dilemma. Bruktforretningen har ingen fremtid. Han må finne nye eiere og nye bruksformer som brygga og byen fortjener. Nå er han pålagt å sprinkle for brannsikring, men håper en slik betydelig investering kan vente til det er avklart hva bryggas fremtid blir.
I motsetning til i Kjøpmannsgata, har kommunen gitt generell dispensasjon for boliger i bryggene i Fjordgata. Det åpner for løsninger som ikke alltid er forenlig med bryggenes historiske verdier. I «Tordenskjoldbrygga» kan det kanskje forenes ved å bygge boliger i de øverste etasjene.
På et vis er bryggene sin egen verste fiende. Det som gjør dem så unike, er samtidig det som gjør det vanskelig å tilpasse dem til dagens krav.
I går var det nøyaktig seks år siden den siste byggebrannen. Tre brygger i Fjordgata ble totalskadd. Først nå er det klart for nybygg, moderne boliger med et bryggelignende skall. Brannene i Kjøpmannsgata i 1967 og 1983 utslettet de aller eldste bryggene vi hadde.
Vi kan aldri gardere oss hundre prosent mot brannkatastrofer, men vi kan gjøre mye for å forhindre en sakte katastrofe i form av forfall og vettløs omforming av byens stolteste minnesmerker.
Da må flere eiere gjøre som Øyvind Christensen - og Roar Follestad. Men det er ikke nok. Fellesskapet må sikre enkeltbrygger i intakt stand og ikke minst ta ansvar for tydelige rammevilkår.
Å hevde at bevaring av byens brygger er et like akseptabelt formål som for eksempel en 50-millioners rulleskiløype i marka, er kanskje likevel å ta for kraftig i?
stein.arne.sether@adresseavisen.no