Den bebudede oppheving av eierskapsbegrensingen innen norsk lakseoppdrett vil kunne sette hele næringa i spill. I sin ytterste konsekvens kan hele næringa bli kontrollert fra utlandet. Norge blir da å betraktes som et rent produksjonsområde og den økonomiske uttelling av dette kan bli liten for vår nasjon
.De fleste tenker på et stykke landjord når ordet allmenning blir brukt. I tillegg tenker vi på vår alles rett til å ferdes i utmark selv om den er på private hender, den såkalte allemannsretten. Allemannsretten er en gratis fellesgode og en del av vår kulturarv.
Få tenker på at Norges største allmenning ikke ligger på land, men derimot i sjø og hav. Våre havområder, som strekker seg fra kystlinjen og 200 nautiske mil ut i havet, er et langt større areal enn hva vi har av landjord. Her finnes ikke private eiere og alt kan betraktes som en del av den norske allmenning.
Dette betyr ikke at det er fritt fram for den norske befolkning å utnytte de ressurser som måtte befinne seg i vannmassene, på bunnen, eller sågar under bunnen. All næringsutøvelse i sjø og på hav forutsetter at utøveren er gitt rettigheter fra norsk myndigheter til utøvelsen. Gjerne gis dette i form av lisenser eller konsesjoner. Det er verd å merke seg at innen lakseoppdrett har de aller fleste av de ca 1000 konsesjonene som er i drift vært delt ut gratis, uten noen form for vederlag til kommune, fylke eller stat
Etableringen av Norges 200 mil sone og fiskevernsonen rundt Jan Mayen var ment å skulle være en beskyttelse for norske næringsmuligheter og vår økonomiske utnyttelse av disse. Dette gjelder for fiskeriene og petroleumsindustrien, men ikke for oppdrettsindustrien. I fiskeriene fiskes alle norske kvoter av norske fartøy, og all olje og gass er norsk eiendom selv om det finnes mange utenlandske operatører på vår sokkel. Når det kommer til oppdrett av laks er historien en ganske annen. Mye, og stadig mere, av norske produksjonsområder for laks kontrolleres fra utlandet. Altså, arealer vi har stilt til rådighet for oppdrett i den norske allmenning, er kontrollert av eiere som ikke en gang skatter til landet vårt. Dette synes jeg er svært problematisk.
Jeg forstår at de 4 friheter EU er bygget på, nemlig; fri flyt av varer, -personer, - tjenester og -kapital også gjelder for Norge gjennom EØS-avtalen. Landbruk og fiske, hvor Norge har stor sjølråderett, er unntatt fra denne avtalen, men på ett eller annet vis har vi ikke den samme råderett når det kommer til produksjon av mat i sjøen. Dette kommer tydelig til syne ved at Norge må bøye seg for EU når det kommer til eierskapsbegrensinger i retten til å drive produksjon av laks. Den var tidligere begrenset til 25 % for en enkelt aktør, men ser nå ut til ikke å få noe øvre tak. Årsaken til dette er sterkt press fra ESA, som er EFTAs’ overvåkningsorgan på at EØS-avtalen følges. Slår det verste senarioet til kan vi altså om noen år være i den situasjon at hele den norske oppdrettslaksproduksjonen eies av ett, eller kanskje to selskap, hvorav ingen av dem nødvendigvis trenger å ha hovedkontor i Norge.
Det hører med til historien at forholdene rundt 25 prosent eierskapsgrensen ble fremmet for ESA av Marine Harvest, og kom ikke opp som følge av at EU syntes norske begrensinger var urimelige i forhold til de 4 friheter. Største aksjonær i Marine Harvest er Jon Fredriksen, og som sikkert kjent for noen har han for lenge siden flagget seg og sitt til skatteparadiset Kypros.
Selskapet Statoil er så politisk beskyttet at ingen vil at staten skal selge seg helt ut. Fra et norsk ståsted må det som nå foregår i oppdrettsnæringen være mer alvorlig enn om staten har solgt Statoil til ExxonMobil eller BP. Om noen få generasjoner er det slutt på oljen og gassen på norsk sokkel. Mens norskekystens marine ressurser er evigvarende. Den blir stadig viktigere, for den skal vi og verdens befolkning bokstavelig talt leve av i all fremtid.
Jeg begynner å dra på årene og har klart å skaffe meg erfaring nok til å forstå at den økonomiske tyngdekraft er nesten like sterk som den fysiske. I tillegg er jeg liberal av vesen. Men ett sted mener jeg det allikevel må gå en grense for hvordan vi skal forvalte våre felles nasjonale ressurser. Tenk hvilket ramaskrik vi ville få hvis samene solgte unna beiterettighetene sine til asiater som kun var ute etter horna på reinsdyra. Det ville bli oppfattet som helt på jordet, for ikke å si vidda!
Det er opp til regjering og storting å ta de grep som trengs for å gjøre Norge til verdens fremste sjømatnasjon. For øyeblikket synes ambisjonene å være at Norge skal bli verdens ledende sjømatfilial. En filialstatus lar seg ikke reversere, uansett hvor mange delegasjoner regjeringen sender til Kypros eller London for å tale Norges sak - med bøyd hode. Det er et paradoks at striden om Cermaq nådde et foreløpig høydepunkt samtidig med at det norske folk feiret sin Grunnlov og nasjonale selvråderett.
Etter dette har det vært stille fra Regjeringen inntil på kvelden den 10. juni. Da slipper minister Giske nyheten om at de allerede dagen etter vil fremme en proposisjon for Stortinget som åpner for at Staten kan kjøpe seg opp til 65 prosent i Cermaq, alternativt salg av dagens eierpost på rundt 43 prosent hvis prisen blir god. Det blir spennende å se hva utfallet blir – kjøp eller utsalg, Norge eller utflagging?