Junifisket etter laks i Trøndelag har som forventet vært langt under pari. Utsiktene for neste år er knapt bedre. SalmonCamera frykter at samlet beskatning i sjø og elv vil bli for hard og etterlyser ekstraordinære tiltak for å sikre at elvene har nok gytelaks.
Langs de store trønderelvene, selve kraftsentrumet i lakse-Norge, har grunneiere og næringsliv lyktes i å bygge opp attraktive fasiliteter og varierte tilbud til laksefiskerne. Lakseturisme er en vekstnæring som genererer betydelige inntekter i næringsfattige bygdesamfunn, men laksen gir også kjærkomne biinntekter og muligheter for rekreasjon langs kysten der notfiskerne har sitt virke.
Livskraftige, godt forvaltede bestander står som garantist for kulturen som er etablert rundt laksen i både elvedaler og ute ved kysten. Derfor skal både offentlige instanser og elvestyrer påse at laksen ikke overbeskattes. Spørsmålet er om de lykkes i målsetningen. I fjor var junifisket etter storlaks særs godt, men i juli og august stoppet oppgangen av mellom- og smålaks helt opp. Normalt er disse mindre laksene svært tallrike, men i fjor glimret de nokså uventet med sitt fravær. De få som kom ble, i likhet med storlaksen, hardt beskattet. Situasjonen var til elveeiernes forsvar unormal, men ingen bestrider i dag at mer effektive, fangstbegrensende tiltak burde vært innført.
Årsklassene som manglet i fjor utgjør ryggraden i årets innsig. Dette burde i seg selv utløst langt strengere restriksjoner i fisket allerede fra sesongstart. Årets innsig av mellom- og storlaks er dessverre akkurat så elendig som fryktet, så dårlig at det kanskje ikke finnes et høstbart overskudd. Finnes det rom for tvil skal forvaltningen ikke nøle, men handle til beste for gytebestandene. Vi forventer derfor at alle har lært av fjorårets blundere, tar sin del av ansvaret og iverksetter tiltak som monner både i sjø- og elvefisket. Hvilke tiltak som vedtas er ikke opp til oss å bestemme, men reduserte kvoter, utsetting av hofisk, påbud om fang og slipp, innskrenket fisketid eller til og med full fredning er alle aktuelle grep.
Tiltakene er nok uvant strenge i en region der det for få tiår siden ble fisket med nøter og garn i både elv og sjø. Line- og drivgarnsfisket i rom sjø beskattet laksen knallhardt. Antall elvefiskere var også høyere enn i dag. Mange finansierte både reise og fiskekort ved å selge laksen de fikk. Tradisjonen tilsier at laksefisket var tuftet på et høstbart overskudd.
Line- og drivgarnsfisket er historie, det kastes heller ikke med not i elv og sjø lenger. Noen kilenøter her og der vitner om en fordums livskraftig del av vår kystkultur, men de fleste ligger i opplag på land eller har fått fisketiden sterkt redusert. I elvene er det strenge dags- og sesongkvoter. Beskatningen er altså svært moderat i forhold til hva den var i de tiårene vi nylig la bak oss, hvor bestandene faktisk tålte at så mange høstet så hardt.
Mye av fangsten og omsetningen ble aldri rapportert den gang, verken i sports- eller næringsfisket. Rapporteringsrutinene er mye strengere nå enn for bare et tiår siden. Våre dagers mer nøyaktige tallfesting av fangsten kan derfor ikke sammenlignes med svært mangelfulle, historiske fangstoppgaver. Avledende argumentasjon som viser til at laksefisket også kunne være skralt før i tida er derfor lite relevant.
Størrelsen på lakseinnsiget avhenger av mange faktorer, men innsigene er generelt svakere enn før. For elvene rundt Trondheimsfjorden er det et faktum at årgangene som er så fåtallige i dag, i følge Havforskningsinstituttet ble plaget av uvanlig høye infeksjoner av lakselus som utvandrende smolt. Hvilken andel av smolten lusa tok er uvisst, men oppdrettsindustrien har definitivt sin del av ansvaret for at rekrutteringen til gytebestandene er svekket. Villaksens forvaltere skal påse at det blir nok rogn i gytegropene, men rår dessverre ikke over tiltak som reduserer utslipp av luselarver. Høye yngeltettheter i elvene hjelper lite hvis svermer av lakselus bidrar til at smolten ikke overlever utvandringen til oppvekstområdene i havet.
Oppdrettsindustrien blir ikke kvitt luseplagene. I vår gikk det bedre med den utvandrende smolten, siden uvanlig lave sjøtemperaturer begrenset lakselusas formeringsevne. Lusa tåler i dag flere medikamenter, og oppdretterne vil få store problemer hvis vintrene blir mildere og lakselusa virkelig blomstrer opp. Realitetene i dag er utrolig nok at en så viktig ressurs som villaksen er prisgitt et lusent lotteri der klimaflaks avgjør avkommets overlevelse i havet.
SalmonCamera er en «non-profit» organisasjon som fokuserer på menneskeskapte problemer for ville laksefisk, slik at vi på sikt igjen kan få livskraftige bestander i elvene våre. Vi frykter for at laksen vil beskattes for hardt i et år der all fornuft tilsier at bestandene ikke er robuste nok og gytebestandenes tilstand ennå er ukjent. Ut fra denne ubehagelige kjensgjerningen forventer vi at en presumptivt ansvarlig forvaltning snarest struper beskatningen i både sjø og elv. Slike beslutninger krever både mot og handlekraft, siden innføring av ekstraordinære tiltak i ettertid selvsagt kan vise seg å ha vært for strenge. På den annen side, blir det for lite gytelaks kan ingen høste av eller hente inntekter fra laksefiske i fremtiden. Derfor skal «bedre føre var enn etter snar» være viktigste rettesnor i forvaltningen av laksen, siden ingen i det lange løp taper noe som helst på styrkede gytebestander!