Legger man seg i dag inn på en åpen, psykiatrisk post for depresjon, får man allerede i innskrivings- samtalen vite hvor lang tid oppholdet vil være. Slik har man standardisert produksjonstiden (behand- lingen) etter modell fra Toyotafabrikken i Japan.
Men hvordan kan man vite at en depresjon er i bedring etter to uker? Det vet man naturligvis ikke. Men det er ikke legens faglige skjønn som gjelder. Dette er det økonomene i foretaksledelsen som har bestemt i henhold til regjeringens pålegg om budsjettkontroll.
I boka «Sykt bra- resepten på friske sykehus» presenterer forfatterne Psykiatrisk klinikk ved Sykehuset Levanger som en suksessklinikk, fordi – som klinikkleder Hilde Ranheim sier – det er et av de sykehusene i landet som har færrest senger innen psykiatri. Samtidig er antallet oppholdsdøgn bare halvparten i forhold til landsgjennomsnittet. Dette er en villet utvikling, fordi stadig flere pasienter skal sluses over til poliklinikkene, der inntjeningen er større.
På den måten er sykehusdirektøren og klinikkledelsen ved de psykiatriske institusjonene gått fra å være pasientens allierte til å bli røktere av et kjøpmannskap som bare har sin like i den lugubre eiendomsmeglerbransjen. Poenget er blitt å selge gråstein som gull, for å sikre inntjeningen ved det enkelte sykehus. Rent faktisk foregår dette ved å bruke sykepleiere og sosionomer som terapeuter i stedet for psykiatere og psykologer. Ettersom disse yrkesgruppene koster rundt halvparten av en psykiater i drift og NAV refunderer samme beløp for samtlige helsepersonell, gir det en ikke ubetydelig økonomisk gevinst for sykehuset (følger av merknad P09 og P 19 i poliklinikkforskriften av 01.12.00 nr. 1389).
Problemet er at sosionomer og sykepleiere ikke er kompetente for disse komplekse oppgavene, som involverer omfattende kunnskap innen farmakologi, psykiatri, og medisinsk fagkunnskap. I somatikken ville det vært utenkelig å bruke en sykepleier eller sosionom til å operere lårhalsen til gamle Olga. Men i psykiatrien gjør man slikt. Det er mulig fordi det psykiatriske feltet er langt mer ugjennomtrengelige enn somatikken for pasienter og politikere.
Det vil si at gjennomsnittspasienten og politikeren ikke besitter kunnskap eller ydmykhet nok til å peke på at Keiseren står der uten klær. Men det er virkeligheten. Sykepleieutdanningen og sosionomutdanningen er i virkeligheten blitt til psevdoakademiske utdannelser uten noen form for fordypning og refleksjon (engang i tiden var sykepleierutdanningen de facto en aktet og verdifull spesialisering i det å yte pleie og omsorg).
Denne betraktningsmåten bekreftes i rapporter for evaluering av Høgskolen i Akershus, Avdeling for sykepleierutdanning: «Sykepleierstudentene står plantet i en formidabel språklig utfordring. Skolens teorispråk står fjernt fra hverdagsspråket, fjernt fra et språk som er egnet til å beskrive og analysere pasienterfaringer». Men høyskolene skal tjene penger, og en trekker ikke til seg statusbevisst ungdom og statlige kroner ved å tilby dagens unge en oppgave som Mor Teresa.
Likevel opptrer disse gruppene mer og mer som leger på de psykiatriske institusjonen, der de travelt pendler mellom behandlingsmøter og interne og eksterne kurs. Er de ikke på møter, klumper de seg sammen over kaffekanna på vaktrommet der de later som om de driver med dokumentasjon og kvalitetssikring. Unnasluntringen, som er et resultat av fremmedgjøring i forhold til omsorgsformularet, legitimeres med begrepet evidensbasert medisin.
I virkeligheten har ikke sykepleiere og sosionomer forutsetninger for å drive evidensbasert medisin. Dessuten baserer begrepet seg på at alt kan måles. Det lar seg ikke gjøre i psykiatrien. Men det tør jo ikke pasienten si. Dersom han gjorde det, kunne han risikere å bli tvangsutskrevet for obsternasighet. Resultatet er uvilkårlig at de inneliggende psykiatriske pasientene ser mindre og mindre til de yrkesgruppene som skal yte ham pleie og omsorg.
Med introduksjonen av den nye økonomiske modellen i offentlig sektor, blir ting og fenomener som ikke kan telles uviktige. Derved teller heller ikke omsorg for behandlingspersonell og sykehusledelse. Den psykiatriske pasienten som søker omsorg, blir ofte stemplet med negative terminologier som oppmerksomhetssøkende og manipulerende, slik psykolog Arnhild Lauveng så fint beskriver det i sin selvbiografi, I morgen var jeg alltid en løve, om sin tid som psykiatrisk pasient. Lauvengs erfaringer etter ti år som pasient i psykiatrien stemmer overens med mine egne erfaringer som psykiatripasient.
For det psykiatriske nomenklaturet er først og fremst et maktspråk. Det er en normativ diskurs som skiller mellom det som er godt i moralsk forstand og det som er galt. I neste omgang blir dette tema for konsultasjon, der målet er å å avlære pasienten hans «dårlige» adferd. (skjønt jeg ville gjerne sett den psykiatriske sykepleieren eller sosionomen som hadde blitt møtt med samme terminologi når han eller hun satte seg ned med sine kolleger i lunsjen).
Det som er normal adferd der ute – altså å søke kontakt med folk – blir altså avvikende adferd der inne. Selv om sykepleieren og sosionomens moralske handlinger ikke er knyttet til hans eller hennes vitenskapelige kompetanse, har de likevel avgjørende gjennomslagskraft ovenfor pasienten. På en slik måte har sykepleieryrket overgitt seg til positivismens tomme former.
Derved er den psykiatriske pasienten blitt stående alene i behandlingsapparatet. I mine øyne er dette en psykiatri på avveie.