Kristelig Folkeparti er kommet i godt voksen alder. Partiet har fortsatt sin misjon i politikken.
På mange måter har KrF i en årrekke vært som en sosialdemokratisk festbrems. Nå går partiet til valg på en borgerlig regjering etter mer tvil enn tro gjennom en årrekke. Det er omtrent der KrF hører hjemme, som representant for de sterke i troen, men med tvilen som politisk rettesnor. KrF representerer både særinteresser og maktpolitikk, men vil verken være borgerlig eller sosialdemokratisk og kaller seg derfor ikke-sosialistisk.
KrF har ofte vært på kollisjonskurs med den rådende tidsånden, med visse unntak for de siste tiårene og periodene som regjeringsparti. Fortsatt er mye av profilen preget av alt de er imot, selv om de nå igjen er tydeligere på hva de er for, etter mange tunge år i mer eller mindre krise. Kursen har de siste årene vært tilbake til røttene, altså de lavkirkelige miljøene på Vestlandet som mente det var behov for Guds forlengede arm inn i politikken, og stiftet KrF.
Det var slik partiet ble til 4. september 1933. Men det var først etter krigen gjennombruddet som landsomfattende parti kom. Med Lyng-regjeringen i 1963 debuterte KrF som regjeringsparti. Under Borten-regjeringen fra 1965 fikk partiet tid til å befeste og utvikle seg som styringsparti. Etter EF-avstemningen i 1972 fikk landet for første gang en KrF-ledet regjering med Lars Korvald som statsminister. Det var en sentrumsregjering som satt i ett år, lenge nok til å virkeliggjøre den store drømmen: Landet kunne styres fra sentrum med KrF i spissen.
Det var denne nærmest uvirkelige situasjonen Kjell Magne Bondevik kunne gjenta i 1997.
Bondeviks første regjering står som høydepunktet i KrFs historie. Siste del av 1990-tallet er partiets glansperiode. 97-valget ble det beste noen sinne, med 13,7 prosent oppslutning. Partiets første kvinnelige leder, Valgerd Svarstad Haugland, kunne løfte vinglasset og Kjell Magne Bondevik kunne ta seg en sigar. Det var feststemning, regjeringsmakt og reklameplakater som kunne fortelle at du trenger ikke å være kristen for å stemme KrF.
Stemningen holdt seg også etter at sentrumsregjeringen ble felt, og KrF gjorde et nytt godt valg i 2001. For tredje gang fikk landet en KrF-ledet regjering, men nå var også Høyre med. Det kostet KrF dyrt. Velgerne rømte og lokalvalget i 2003 ble så dårlig at partilederen ble kastet. Tårene rant, maktbruken var brutal og Dagfinn Høybråten tok over ledelsen. Og der startet den store nedturen. Partiet har aldri gjort det dårligere enn ved valgene i 2009 og 2011. Tilbake til røttene var ingen suksess.
KrF har hatt langt mer makt og innflytelse enn størrelsen tilsier fordi de alltid vil spille både på A- og B-laget. Både i posisjon og opposisjon har partiet påvirket samfunnsutviklingen og satt spor etter seg. Kontantstøtten og røykeloven er sterke og omstridte saker KrF har fått på plass. Før den tid er historien preget av de mange tapte slag, der abortsaken er den største.
Men KrF har med tiden sluttet å dyrke sakene de taper. Pragmatismen råder, og nå er også maktviljen tilbake. Partiet har vist at det kan styre, men har også vist hvor vanskelig det kan være i regjering med Høyre. Derfor sitter det meget langt inne å gå inn i en regjering som også inkluderer Frp. For KrF er selv dagens moderate Høyre krevende siden det er så veldig mye større.
Under Knut Arild Hareides ledelse er KrF tilbake på maktarenaen, i hvert fall på reservebenken. Det skal ikke mange promillene til i økt oppslutning før partiet er fornøyd.