Dersom KrF og Frp kan bli enige om å regjere sammen, kunne like gjerne Arbeiderpartiet og Høyre gjort det. Forskjellen er mindre.
I dagens situasjon er en slik Ap-Høyre-allianse selvsagt verken aktuell eller tenkelig, men det skyldes ikke at partiprogrammene eller standpunktene er uforenlige. Det skyldes en hundreårig tradisjon og det faktum at de to partiene trenger hverandre som motstandere.
Forholdet mellom Høyre og Arbeiderpartiet må kunne beskrives som den store, underliggende alliansen i norsk politikk. Dette er ingen hemmelig konspirasjon, selv om noen ynder å se det slik, men en uuttalt enighet om å være passelig uenige. En slik skinnuenighet er selvfølgelig fordelaktig for de to partiene, men er den også en fordel for det norske samfunnet? Bare hvis man tror på kontinuitet og forsiktige endringer.
Høyre og Arbeiderpartiet har i en årrekke vært på linje i de store og viktige spørsmålene: Økonomisk politikk, innvandrings- og asylpolitikk, utenrikssaker, miljøspørsmål og ikke minst selve forståelsen av de grunnleggende samfunnsstrukturene. EU-kampene på 70- og 90-tallet viste også dette, selv om Ap var splittet i den saken.
De er som to store trær som til tross for ulike røtter og ulikt arvestoff, med årene har vokst seg nærmere og nærmere hverandre. På bakken ser vi bare avstanden mellom stammene som står til høyre og venstre, men løfter vi blikket, ser vi at trekronene er sammenvokst. Selv om ikke alle grenene berører hverandre, danner de en kompakt enhet.
Ulikheter i tradisjon, historie og kultur er i dag det største hinderet for et formalisert samarbeid. Selvsagt er det også viktige politiske forskjeller, det skulle bare mangle. På enkeltområder utgjør de en forskjell som er viktig nok for dem som blir berørt. De to partiene har en noe ulik fordelingsprofil i sin skattepolitikk, noe debatten om formuesskatten har vist, selv om skattenivået har vært konstant under de siste regjeringene, uansett farge.
Høyre har vektlagt private løsninger og såkalt valgfrihet noe mer enn Arbeiderpartiet, men det handler som regel om marginale deler av budsjettene. Begge partiene er ideologiske på talerstolen og pragmatiske i praktisk politikk. Men til en viss grad vil restene av gammel ideologi smitte over på politikken. Arbeiderpartiet har fortsatt større troverdighet hos «svakere grupper», mens Høyre er foretrukket av de bedrestilte. Men mest av alt appellerer begge til den store og dominerende middelklassen. De må begge tilpasse seg flertallet, derfor blir de like.
Poenget er ikke at forskjellene ikke finns. Poenget er at avstanden mellom Ap og Høyre er mye mindre enn valgkampretorikken gir inntrykk av og at avstanden ikke er større enn at de kunne ha dannet regjering sammen, forutsatt at de tok av seg sine røde og blå overtrekksdrakter.
Dette er blitt tydeligere og tydeligere gjennom Arbeiderpartiets modernisering og ikke minst gjennom Høyres dreining fra å være et pengeparti til et selvutnevnt velferdsparti som ikke vil legge seg ut med fagbevegelsen. De stjeler til og med hverandres retorikk. Noe av tilnærmingen blir forsøkt avfeid som forkledning og avledningsmanøvrer, «partiets sanne jeg er noe helt annet». Vel, man kan like gjerne si at det å overdrive motsetningene mellom de to partiene, også er en tilsløring av virkeligheten.
Mediene, med sin konfliktorienterte dynamikk, hjelper til med maskeraden ved hele tiden å lete etter og forsterke forskjellene. Enighet er oftest kjedelig råstoff for journalister.
Rovdyrkapitalister og revolusjonære er det relativt få av i henholdsvis Høyre og Arbeiderpartiet. Men det finnes en del får i ulveklær, og da er det alltid noen som tror de ser en ulv. Fremskrittsparti-tilhengere med sosialistfobi og SV-ere med kapitalistfrykt hører til denne gruppen. Det heter at makt korrumperer, i Norge er det like mye slik at makt modererer.
Siv Jensen som finansminister blir nødt til å føre Høyre-politikk, på samme måte som Kristin Halvorsen i samme rolle måtte føre Ap-politikk. Dessuten, politikere kommer og går, departementet består.
I norsk politikk kan de fleste partier samarbeide, bare de bestemmer seg for det. De siste dagenes ekteskapssonderinger mellom Erna Solbergs og hennes mulige partnere viser at alt er mulig. Sammenlignet med den politiske virkeligheten i mange andre demokratiske land, er norsk politikk preget av enighet på svært mange områder. Vi har stort sett bare sentrumspartier.
For Høyre og Ap ville et tett samarbeid vært en katastrofe. Alle trenger en motstander eller i det minste en konkurrent. En åpenlys allianse mellom Høyre og Arbeiderpartiet ville skapt rom i norsk politikk som andre ville ha fylt. SV og Frp ville vokst.
Samtidig ville en slik allianse okkupert enda mer av sentrum enn de to partiene allerede fyller. Dagens tre sentrumspartier ville enten blitt sugd inn eller overlevd med en mye tydeligere nisjeprofil enn i dag.
Det er da også småpartier og ulike krefter utenfor partipolitikken som oftest påpeker enigheten mellom de to store partiene.
Hvis de ble spurt, vil få nordmenn klare å gi en konkret beskrivelse av hvilke radikale forandringer, positive eller negative, deres hverdag eller det norske samfunnet vil gjennomgå i de neste fire årene. Det kommer mest an på hvem Erna skal ha med på laget. Selv har hun fordelen av å være gjennomsnittet av Siv, Trine og Knut Arild.
Forskjellen mellom Frp og sentrum er uansett betydelig større enn forskjellen mellom dagens rødgrønne styre og en Høyre/sentrum-allianse. Et faktum som nå illustreres av Frp-frykten som brer seg i den delen av KrF som ser at det finnes verdier som er viktigere enn å stå sammen om å være «ikke-sosialistisk».
Norsk politikk har gradvis blitt kraftig avpolarisert siden mellomkrigstidens uforsonlige klassekamp. Også sammenlignet med 70-tallet, er det nå idyllen som rår. Posisjonen til ytterfløypartiene illustrerer det. Dagens Rødt ville blitt avfeid som revisjonistiske sosialdemokrater av revolusjonære AKP(ml), dagens Frp er et veltilpasset folkeparti sammenlignet med Anders Langes kuriositet.
Frp og SV er fortsatt «ikke-kompatible» partier. Selv om de har noen berøringspunkter, som da de ble enige om barnehageforliket, er de oftest som olje og vann. Venstresidens bekymring for hvordan det nå skal gå med Norge, handler i stor grad om frykt for Fremskrittspartiets innflytelse. En frykt som sikkert er blandet med en erkjennelse av at SVs (og Arbeiderpartiets) utsikter vil være gunstigere jo større innflytelse Frp får i et eventuelt regjeringssamarbeid.
Nå blir det Erna Solbergs oppgave å få til størst mulig forandring – uten å forandre for mye. Da er symbolsakene gode å ha.