Det var en tabbe å kle seg ut som Siv Jensen på halloween. Etter tre uker med Frp i regjering, er det vel ingen som er skremt lenger. Eller?
Halvdan Sivertsen ba en gang om at vinden fra høyre snart måtte snu. Men den nye høyrevinden er jo bare en lun sønnavind som stryker oss mildt om kinnet og ber oss glemme alt det stygge som ble sagt før valget.
La oss se på tilfellet Tor André Johnsen, nyvalgt stortingsrepresentant fra Hedmark. Så sent som for en måned siden var han riktig ilter. Ikke ville han bo på østkanten når han måtte flytte til Oslo fordi Stortinget nå engang ligger der. Han krevde å få bo i «et sivilisert strøk», og som vi jo alle vet , har sivilisasjonen nådd et høyere nivå vest for Lorry.
Men hva sier han nå, etter bare noen uker som folkevalgt: «Jeg ser frem til igjen å bli kjent med hele Oslo, vår hovedstad (…) og jeg gleder meg til å oppleve både mangfoldet og mulighetene Oslo tilbyr.».
Legg spesielt merke til ordet «mangfoldet», som jo er en kjent kode. Før valget mente Johnsen at overfallsvoldtektene i Oslo var et resultat av de rødgrønnes asylpolitikk. Mindre enn to måneder etter valget skriver han: «Jeg vil også understreke at jeg ikke mener at noen andre enn gjerningspersonene har skyld i kriminaliteten og overfallsvoldtektene som har skjedd i hovedstaden vår.»
De kaller ham Lucky Luke Johnsen, mannen som trekker seg raskere enn sin egen skygge. Men han er jo ikke den eneste. Denne høsten er det så mye som er blitt borte med blæsten, som danskene sier. La oss derfor se på tilfellet Solveig Horne. Hun mener ikke lenger at den forrige regjeringen har ansvaret for at jenter ble voldtatt i Stavanger. Hun mener ikke engang at jenta har like stort ansvar som gutten i en voldtekt, et syn hun fremmet før hun ble oppringt av Erna Solberg.
Johnsen sier til Aftenposten at han ble misforstått. Når han sa at voldtektene skyldtes asylpolitikken mente han selvfølgelig ikke at voldtektene skyldtes asylpolitikken. Det var som da han i 2011 skrev på Facebook: «Enda en voldtekt og enda en utenlandsk voldtektsmann. Ser at han er såkalt mørkhudet. Da komme han vel sannsynligvis fra Afrika og en av disse sydhavsøyene som pappaen til Pippi var konge...», han mente ikke noe med det.
Johnsen er plassert i Arbeids- og sosialkomiteen, hvor han får liten anledning til å utdype sin teori om at Stillehavet grenser mot Afrika, eller at de mørkhudete bare er «såkalt» mørkhudete. Men hadde han blitt spurt, ville han utvilsomt korrigert begge påstandene, for nå er verden blitt ny.
Solveig Horne ble ikke misforstått, hun spissformulerte seg. Slikt kan en opposisjonspolitiker gjøre, mener hun. Nå blir det oppslag i The Guardian bare hun antyder at ektepar bør rydde plass til litt ukentlig pleie av samlivet, så heretter kommer hun til å snakke som en proposisjon. Men i opposisjon er det lov til å si at hva som helst, det bør journalister og velgere skjønne.
Men bør vi egentlig forstå dem så inderlig vel, og si som Erna at de får hilse høflig når de møter seg selv i døren? Da sikter jeg ikke til de små dumheter som noen hver kan lire av seg i så vel sosiale som usosiale medier. Refleksjoner over sivilisasjonsnivået i Oslos ulike bydeler hører antakelig hjemme i denne kategorien. Gjentatte påstander om en kausal sammenheng mellom asylpolitikken og grov seksuell vold, er i en annen klasse. For disse utsagnene må vi holde fast et helt grunnleggende spørsmål: Har de skiftet syn, eller har de bare skiftet språk?
Etter å ha hørt Solveig Horne si «spissformulering» åtte-ti ganger i samme intervju, var jeg såpass forvirret at jeg søkte hjelp i Bokmålsordboka. Den slår fast at en spissformulering er en «knapp og treffende formulering». Hvis Horne fremdeles mener at formuleringene hennes, både den om de rødgrønnes ansvar og den om jentenes ansvar, var treffende, men for knapp, da kan hun si at hun spissformulerte seg. I så fall er det en skandale at hun er blitt statsråd.
Hvis hun derimot har tenkt seg om, og er kommet til at det ikke var den forrige regjeringens politikk som utløste voldtektene i Stavanger, bør hun beklage det hun sa, og ikke repetere ordet «spissformulering» som om det skulle bety noe helt annet enn det gjør.
At mange løfter glemmes og at retorikk mykner og avrundes når valget er over, er ganske naturlig. Som Mario Cuomo sa: «Valgkamp er poesi, du regjerer i prosa». Det var betryggende å høre Siv Jensen, Anders Anundsen og Ketil Solvik-Olsen snakke som ansvarlige sosialdemokrater så snart de hadde fått nøklene til regjeringskontorene. Men tendensen til å bagatellisere Fremskrittspartiets langvarige og stygge mistenkeliggjøring av innvandrere og asylsøkere som en slags barnesykdom som de nå er vokst fra, er skummel. Når Aftenpostens politiske redaktør, Harald Stanghelle, skriver at «det er tvilsomt om høyrepopulisme er en dekkende merkelapp på partiets politikk», har han latt seg lulle i søvn av den nye retorikken. Derfor avfeier han det også som «et for idealistisk bilde av Europa» når den svenske statsminister, Fredrik Reinfeldts kontant avviser en tilnærming til Sverigedemokratene.
«Mumling og taushet er ikke svaret på fremmedfiendtlighet», sa Reinfeldt, som i mangt og mye er Erna Solbergs forbilde. Men det er det Stanghelle og andre apologeter inviterer til. Mange år med systematisk fremmedfiendtlighet skal møtes med mumling og taushet, i håp om at det ubehagelige blir tatt av vinden, og vi sitter tilbake med to stuerene høyrepartier, det ene bare litt mer spissformulert enn det andre.
sven.egil.omdal@aftenbladet.no
Følg på twitter.com/svelle
