Norsk kulturpolitikk svikter eliten og fornærmer folket. Kunsten er blitt frarøvet folket av teoretikere og politikere. Det er essensen i to bøker som setter kulturpolitikken under debatt.

To bøker som begge prøver å si noe universelt om kulturlivet, har tilfeldigvis blitt sluppet på markedet omtrent samtidig. Begge har fristende titler som appellerte til meg. Kristian Meisingsets «Kulturbløffen» og Bjørn Vassnes’ «Det store kunstranet» prøver på hvert sitt vis å påvise at kulturkeiseren ikke har noen klær. De inntar en kontrær posisjon til det som er «opplest og vedtatt». Etter åtte år med «milljona» fra Trond, Anikken og Hadia, er det nesten som at kulturfeltet tørster etter systemkritikk. Meisingset går rett inn i klimaskiftet og vil avkle den sosialdemokratiske kulturpolitikken som mislykket. Han har en nyfrelsts energi når han går til verket og intervjuer, tolker og tenker i store bokstaver. Tenk deg en slags kulturell versjon av Harald Eias «Hjernevask» – og du er i nærheten.

Vassnes er mindre Facebook-høyre-aktig og mer akademisk anlagt. Han går systematisk til verks, helt tilbake til biologien for å bevise at kunsten er ødelagt av teori. Artig, om enn noe ekstrem tilnærming – som har fått tøff kritikk i Dagbladet både fra Ketil Rollnes og Harald Flor. I partier er det imidlertid oppfriskende lesning. Nydelig at noen tar kampen mot smakshegemoniet i kulturlivet: man må jo heie på det. Vassnes er også innom praktisk politikk og trekker opp paradokser og urimeligheter. At tildelingsvinner Den norske opera og ballett formidler en kunstform bare tre prosent av befolkningen er interessert i. At det er vanskelig å forstå hvorfor Patti Smith skal spille på knutepunktsfestivalen for kirkekultur, Olavsfestdagene, og at Rock City viser hvor galt det kan gå når man beslutter kulturpolitikken ovenfra og ned og vedtar at Namsos er en rockeby. Vassnes er imidlertid mest nytenkende når han messer om kunstteoretikernes kunstran.

«Kulturbløffen» er mindre ytterliggående og mer hverdagslig der den tar oss med rundt på konserter, teater og utstillinger. Etter hvert blir reisefølget i overkant høylytt. Fortelleren er akkurat litt for overbevisst og litt for lite overbevisende. En bok der skyteskivene er Folkebiblioteket, Riksteatret, Johan Harstad (!) og regionteatre, mens heltene Astrup Fearnley, Supermann og Harry Potter er, om ikke annet, annorlunda.

At Meisingset via Minerva-plattformen er en slags kulturpolitisk enmannstenketank for den nye regjeringen gjør det ekstra interessant å lese. Er det kimen til de neste årenes kulturpolitikk vi finner i «Kulturbløffen»? Gårsdagens kulturbudsjett tyder på en regjering som er villig til å endre kurs og ta grep. Tankene i Meisingsets bok skal derfor ikke undervurderes som førende for tenkningen rundt kultur i besluttende myndigheter.

Meisingsets kritikk rettes mot den sosialdemokratiske visjonen om at kulturen bør ut til folket.

Kritikken er todelt: For det første mener forfatteren at den utjevnende politikken ødelegger for eliten. At de som virkelig trenger støtte – enerne som lager god kunst som få vil ha – ikke får nok. For det andre mener han at den samme politikken faktisk har ført til større klassedelingen i Kultur-Norge. Fremdeles er det stor sammenheng mellom utdanningsnivå og bruk av kulturinstitusjonene som støttes tungt av staten – til tross for at de rødgrønne jobber for utjamning. I flere avsnitt får Meisingset fram forskjellene i overføringene – mellom for eksempel Den Norske Opera og Ballett og countryfestivalen i Breim (sjokk). Han framsetter en tveegget kritikk som hevder at likhetstanken ikke er oppnådd og at hvis den var blitt oppnådd, ville det også vært feil.

Om man hamrer eller hamres, og så videre.

De kulturinstitusjonene Meisingset kritiserer hardest er representanter for middelkulturen. Brobyggerne mellom folket og kulturen. Bibliotek, Riksteateret, kulturhus og regionteaterene. Riksteateret er første case i boka, og deres ambisjon om å spre kultur utover landet er for Meisingset et bevis på romantiske vrangforestillinger om at «vanlige folk» ikke vet hva de trenger og må bli opplyst via gode kunstopplevelser. Intervjuobjektene Mari Maurstad og Bjørn Sundquist har ingen grunn til å være fornøyd med hvordan utsagnene deres brukes som bevis på en nedlatende og arrogant holdning til utkanten.

Alle vi som er vokst opp en plass som fikk kulturhus på 80-tallet, og derigjennom fikk profesjonelle teaterforestillinger på besøk, kan ikke annet enn å konkludere med at forfatteren her lar det perfekte bli det godes fiende. At det i det hele tatt spilles profesjonelt teater på Kolvereid og i Namsos veier opp for en eventuell elitistisk undertekst om at «den rette» kunsten skal distribueres.

Den sosialdemokratiske tanken om at kulturen skal komme flere til gode er en ideologi som både ødelegger for toppene og for bredden, mener Meisingset. Jeg tror snarere at kulturfeltet berikes av at flere enn de tilgodesette har innpass. Økningen av offentlige overføringen til populærkulturelle felt som frivillighet, film og rytmisk musikk gir talenter utenfor den eksklusive kunstsfæren har sjans til å utvikle profesjonelle karrierer. Riksteateret, bibliotekene og kulturhusene åpner dørene for middels interesserte kulturbrukere. Kanskje de «får ånden over seg» og blir de nye enerne?

Jeg blir noe betenkt om våre nye kulturtopper Widvey og Åmås skal sette ut i livet en politikk som ønsker større klasseskiller i Kultur-Norge.

Kult at Meisingset peker på at klasseskillene faktisk er der. Ukult at han vil de skal forsterkes av en ny villet politikk.

Det er bra at kverulanter pirker i kulturlivets selvgodhet og enkelte aktørers selvfølgelige holdning til egen posisjon og støtteverdighet. Jeg har fra sikre kilder at enkelte kaller det «fintrygd» når arbeidsstipendene og støtten kommer inn på konto. Jeg blir pottesur på middelmådigheter i det eksklusive kretsløpet – og også av populærkultur med «findress». Jeg regner med det er i dette landskapet Meisingset prøver å meisle ut en ny selvtillit i begge leire – basert på segregering. Fordi det er flaut når noe gir seg ut for å være noe det ikke er. Men som politisk retning synes jeg det blir for tynt.

Boka er innimellom underholdende og kilderik – som en lang artikkel i Plot eller Morgenbladet. Av og til også treffsikker. Avsnittet om knutepunktsordningens selvmotsigelser er på sin plass. One size fits all er umulig også i kulturen, og det blir komisk når publikum på countryfestivalen uttrykker at de vil ha gjenkjennelse og festritualer for å få en god festival, mens knutepunktskravet er kunstnerisk nyskapning. Slike paradokser er det mange av i kulturfeltet og det er herlig at noen viser dem fram.

Trøndelag Teater nevnes flere ganger. Teatersjef Kristian Seltun er intervjuet i boka – han får gode skussmål og beskrives som fornuftig. De store teatrene derimot, har sviktet sine oppgaver gjennom å satse på kommersielle musikaler i stedet for «godt teater» som få vil ha interesse av. Dermed bruker de statens penger på å lage teaterkunst som private teatre kunne laget for publikums penger. Dette kunne vært et godt poeng. Har det ikke vært lite nyskrevet drama ved Trøndelag Teater i det siste? Og viste ikke «En handelsreisendes død» at publikum ikke vet å sette pris på kvalitet? Stykket ble nedlesset med Heddapriser, mens stolrad på stolrad sto tom under visningsperioden. En mer romslig tildeling som kunne senket kravet om egeninntjening ville nok blitt mottatt med applaus på teatret, men kanskje ikke i departementet som kuttet kulturbudsjettet med over 200 millioner?

Meisingset gir seg ikke der, men heller på med Møllers tran og finner det problematisk at Seltun har ambisjoner om å gjøre publikumsvinnerne til kvalitativt godt teater. Seltun siteres på at han ønsker å gjøre for eksempel

Bør Børson Jr, på en kvalitativt god og spennende måte. Hvorfor ikke gjøre

den akkurat slik folket vil ha den, spør Meisingset retorisk, og avslører at

han mener middelpublikum ikke ser forskjell på skitt og kanel. Det er arrogant, det.

Men det er bra med debatt. Folkebiblioteket, Riksteateret og kulturhusene må tåle kritisk lys. Nye koster i departementer og tenketanker kan gi en sunn (hjerne)vask av stivnede strukturer.

Å ønske seg tilbake til et mer segregert kulturliv er en drøy medisin mot eventuelle svakheter og urimeligheter i dagens system.

Den kulturelle hjernevasken er kjørt på for varmt vaskeprogram og resultatet er velkjent.

Alt krymper.