Drivkraften bak religiøs ekstremisme er likså mye selvhevdelse som undertrykking. Det må en forstå for å kunne møte radikaliseringen.
Alt blir bedre, sa mor. –Folk blir opplyste. Om 30 år kommer hverken religion eller etnisitet til å bety noe for det moderne mennesket.
Året var 1983. Jeg var fem og vi bladde i en bildebok om verdens barn. Fremtiden var lyseblå, som Unicef-logoen i boken. Bare fattigdom ble utslettet, skulle verden bli til ett.
Vi bodde i Jerusalem, et konfliktområde.Da jeg nylig kom over en Reuters-artikkel fra 1981, slo det meg hvordan mor allikevel kunne være optimistisk.
Det mest interessante er måten den beskriver sentrale personer i konflikten på. Daværende borgermester i Betlehem, Elias Freij, omtales som «en moderat leder på Vestbredden». Ibrahim Dukak, «en fremstående kommunist». At det henholdsvis er en kristen og en muslim nevnes ikke. Religiøs tilhørighet var irrelevant.
Kontrasten er stor til i dag. Nå kontrolleres Gazastripen av islamister. Frykten for at de også skal vinne frem på Vestbredden, gjør at få internasjonale aktører presser på den Palestinske Selvstyremyndigheten for nyvalg.
Det har lite med konflikten med Israel å gjøre. For i hele Midtøsten er religiøs ekstremisme på fremmars. I Egypt vant det nå avsatte Muslimske Brorskap valget i 2012. I den Syriske borgerkrigen kjemper 70000 militante under et radikalt islamistflagg.
Med innvandringen de seneste tiårene føles utviklingen også i her hjemme. Ved IslamNets fredskonferanse tidligere i år, bekreftet mange av de 1500 ungdommene sin støtte til Sharia-basert dødsstraff. PST uttrykker stadig bekymring for radikaliseringen av de rundt 50 norske ungdommene som har reist til Syria.
Jeg er imidlertid usikker på om det egentlig har så mye med islam å gjøre.Selv om det er et randfenomen, gjenkjenner jeg denne typen dogmatisk religiøs radikalisering også fra Israel. Jødedommen var alltid viktig i landet. Men på 1980-tallet dominerte den kultur-jødiske siden.
Utover 2000-tallet fremmet imidlertid noen rabbinere tanken om en uavhengig teokratisk stat styrt etter jødisk lov. Fra fjelltopper i Samaria handler radikalisert ungdom på prinsippene, ved å angripe israelske militærbaser og palestinske naboer.
Idet ungdom i Oslo og Midtøsten gror skjeggog ikler seg kjortler for å leve som Profeten Muhammed eller israelitter i det bibelske Judea, er det klart; Unge oppvokst med internett og utdannelse, anser ikke nødvendigvis, ikke en gang bokstavtro religion, som gammelmodig overtro.
–Når behovet for mat og frihet oppfylles,vil «primitive» tanker om etnisitet og religion forsvinne, var logikken i mors paradigme. Men, med dogmatisk tro følger selvsikkerhet og følelsen av å være utvalgt. Det appellerer fortsatt.
Om noe gikk galt, var det fornektelsen. For når innvandrerungdom har støttet fundamentalistiske grupper, har det blitt avfeid med marginalisering. Utifra premisset om vestlig undertrykkelse, har grupper som Taliban, det Muslimske Brorskap og Hamas’ politiske krav blitt behandlet som legitime. Har vi vært uenige med deres moralske krav, har de blitt bortfeiet som «folkelig forankret» i Midtøsten.
Men å anse Sharia som et legitimt styresett, er like absurd som det ville vært å støtte jødiske ekstremisters krav om en gammeltestamentlig religiøs stat. Legitimeringen har ikke bare sendt signaler til gruppene, men også til vår ungdom.
Sannheten er at dogmatisk religiøs ekstremisme også handler om selvhevdelse, og at undertrykkelse ofte er et hendig påskudd.
Min barnelærdom fremstår idag som uendelig naiv. Ironisk nok har paradigmet trolig bidratt til å gi fundamentalistiske grupper fotfeste, både hjemme og i verden.