Riksforsamlingen på Eidsvoll avskaffet adelen, men monarkiet blir vi nok aldri kvitt. Til det er norske republikanere altfor lettlurte. Nyttårsaften snurret Harald dem rundt signetringfingeren.
Fantastisk tale av Hans Majestet! Jeg har ikke blitt monarkist, men for en Konge vi har! Denne talen burde trykkes, og henges opp som plakat over alt der folk ferdes!», skrev Arild Rønsen, spaltist i Klassekampen og frittgående herold på venstresiden, like etter at talen var over. Det begeistrete Facebook-utbruddet hans ble raskt likt av nesten 300, deriblant Klassekampens redaktør, Bjørgulv Braanen.
Antakelig var det kongens bruk av signalord som «mangfold» og «globalt fellesskap» som utløste begeistringen. Når monarken taler til sitt folk, får selv den flateste selvfølgelighet vekt. Når Harald, sønn av Olav, sønn av Haakon sier at det er en god ting at folk kan mene fritt og tro uten trusler, tror venstresidens folk brått at de har fått en alliert på slottet. Det kjennes så behagelig at de glemmer at de egentlig er motstandere av at vi i det hele tatt har et slott.
I tillegg sløvet snakket om det mangfoldige fellesskapet åpenbart hørselen. De påfølgende setningene hadde nemlig en helt annen innretning. «Grunnloven beskytter folket - og sikrer folkestyret», sa kongen, før han fortsatte: «Men den minner også om at det følger både rettigheter og plikter med det å være en samfunnsborger. Jeg blir bekymret når noen tror de bare kan nyte godt uten selv å bidra. Det å bevisst velge bort egen innsats - og motta hjelp som er ment for dem som virkelig trenger den - strider mot vårt verdifundament.»
Disse setningene kan være aksiomer, påstander som ikke trenger å rettferdiggjøres fordi de rommer sitt eget bevis. Siden det per definisjon er galt å gjøre det som ikke er riktig, behøves ingen begrunnelse for å kritisere dem som ikke handler rett. Men hvorfor sier kongen noe ingen kan være uenig i? Er det ikke mer sannsynlig at hans taleskriver har gjemt et budskap bak de selvinnlysende formuleringene?
Likner ikke kongens tale ganske mye på hva daværende arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen sa i 2006: «Sosialklienter skal stå tidlig opp om morran». En oppfordring Frp plukket opp tre år senere, da partiets nestleder, Per Arne Olsen, foreslo at mottakere av sosial hjelp skulle pålegges å møte til frokost for å få pengene utbetalt.
Det er selvfølgelig at plikt følger rett. Poenget er hvem som minner om pliktene og hvem som kjemper for retten. Og ikke minst: Tidspunktet for slike påminnelser er ikke tilfeldig.
Anne Lise Seip, nestor i norsk samfunnsforskning, har påvist at debatten om fattigfolks angivelige latskap dukker opp hver gang det er økonomisk vanskelige tider. I mellomkrigstiden kom kravene om at fattigunderstøttede skulle miste både stemmerett og valgbarhet (to rettigheter som den fine Grunnloven av 1814 ikke ga dem, men som ble kjempet fram senere), fordi de langt på vei kunne takke seg selv for elendighetene.
Debatten dukket opp igjen på 1970-tallet, da sosialminister Odd Højdahl fra Arbeiderpartiet gjorde trygdemisbruk til noe langt viktigere enn det i realiteten var. Ved å diskutere misbrukerne, blir det lettere å kamuflere hvor dårlig tilbudet til brukerne er.
Knut Kjelstadli, professor i historie ved Universitetet i Oslo, skrev i en artikkel i tidsskriftet Velferd i 2012 at «utpekingen av klienten som ansvarlig, er uttrykk for en nygammel individualiserende ideologi». Kjelstadli mener at vi opplever et «elitenes opprør», en sosial revansje fra toppen av samfunnet. Det største problemet er ikke de fattige som lurer Nav, men de rike som trekker seg unna de økonomiske forpliktelsene. Var det dem kongen siktet til?
Den andre store nyttårstalen, holdt av statsministeren, bekreftet at kongen og kongens råd er ganske samstemte. I Erna Solbergs samfunn er det naboer, venner og familie som skal løse de sosiale problemene. Rettighetene er mindre viktige, plikten og det private initiativ skal få sin renessanse de neste fire årene. Det lyder også fint, hvem kan være imot at alle tar større ansvar for sitt eget liv?
Men de samme ordene brukes over hele Europa av politikere som hevder at velferdsstaten ikke er bærekraftig. De sosiale ordningene som har vært kjempet fram gjennom 150 år, må «omstruktureres», påstår de. Hadde kongen sagt at dette er et jukseord som skal tildekke at de aller rikeste drar til seg stadig mer av verdiene som skapes i samfunnet, mens det store flertall får en stadig mindre andel, ja da kunne Rønsen og Braanen vaiet med fanene.
Kongen kunne for eksempel spurt når vi passerte historiens høydepunkt. På hvilket tidspunkt etter 1814 ble det bestemt at nok er nok, at vi har for mange og for sterke rettigheter, at den økonomiske utjevningen er kommet for langt, at sikkerhetsnettet er for stramt – og hvem tok den avgjørelsen?
Erna Solberg ble kritisert fordi hun nyttårstalte inn i sin egen navle. Det gjorde sannelig kongen også. Europa gjennomlever en radikal økonomisk omfordeling, der noen få blir uanstendig mye rikere, mens millioner dyttes ut i utrygghet og fattigdom. Det prangende forbruket tiltar, samtidig som suppekøene blir lengre.
«I Norge har vi selv engang vært både ufrie og på flukt fra fattigdom», sa kongen i sin tale. Faren for at fattigdommen igjen skal feste grep om samfunnet, kommer ikke først og fremst fra de som lurer Nav, men fra de som tror at lovfestede rettigheter og omfordelingspolitikk kan erstattes av gode naboer og veldedighet. Men det sa kongen ikke noe om.
sven.egil.omdal@aftenbladet.no
Følg på Twitter.com/svelle
