Ingen kjenner dagen før solen går ned. Det er et uttrykk som jammen er sant innimellom. Noen ganger tar livet noen stormkast som ingen kunne se komme.
Vi lever våre travle og fulle liv, med planer, drømmer og forestillinger om hvordan dette livet skal bli. Vi fyller kalenderen og agendaen med gjøremål, og vi fyller hodene våre med tanker og planer. Slik som vi skal gjøre. Planer og drømmer som gjerne innbefatter oss selv og dem vi er glade i.
Det er det som er selve livet; å fylle det med mening og verdi, for oss selv og dem rundt oss.
Men noen ganger er det visst tenkt annerledes, og det er selve Døden som kommer i veien for det løpet som er lagt og drømmene som er skapt.
Selv om vi alle vet at vi skal leve og at vi skal dø, så kommer noen ganger døden inn i livene våre med sin rystende kraft eller skjærende smerte. Det er særlig når døden er uventet, og når det angår unge mennesker, som egentlig skulle hatt et mye lengre livsløp før det tok slutt.
Det er ingen av oss som blir forskånet fra å få et møte med døden i løpet av livet vårt, ikke bare ved å møte den selv, men ved å miste noen man er glad i og knyttet til. Vi skulle gjerne visst hvordan vi kan skåne oss fra dette, og i vårt moderne liv så har mange av oss fått et distansert forhold til livets slutt. Mye mer enn i tidligere tider, da man gjerne levde sammen i flere generasjoner, og det ikke var så sjeldent at et barn døde eller at bestefar tok sitt siste sukk hjemme med familien rundt seg.
Havet tar og havet gir, sa de gamle fiskerne. Slik var livet og døden flettet inn i hverandre. Nå har denne sørgelige og tunge delen av tilværelsen blitt stuvet bort, for det passer kanskje ikke inn i en travel og ambisiøs livsstil, der nettopp vitalitet, sunnhet og lykke er tilsynelatende bærebjelker og mål.
Når man opplever dødsfall som er totalt uventet, kjennes det som om gulvet faller ned under en, veggen ramler ut, og man havner i en slags nummen tilstand der resten av verden blir som en kulisse. Mange blir fullstendig handlingslammet, og da er det godt med noen som bare er der, og som hjelper en på bena og fremover, skritt for skritt.
Barn er på en måte forbilder når det gjelder å takle døden i sin nærhet. De er konkrete, de er bare den de er, og sørger og lever videre på en helt naturlig måte. Vi voksne har gjerne vansker med å vite hvordan vi skal nærme oss noen som har mistet, og vi kan selv bli sittende i sumpen og syns synd på oss selv, vi kan bli syke og ikke komme videre.
Klarer man å komme seg på bena igjen, så kan man faktisk stå styrket og klokere igjen etter å ha mistet noen, selv om man alltid vil kjenne seg litt skadeskutt og med et arr i hjertet. Det er en dyrekjøpt erfaring, men det kan faktisk kjennes som at mange emosjoner, opplevelser og senere erfaringer blir sterkere og mer ektefølt, etter at man har kjent på noe så uendelig sårt som at noen av sine nærmeste dør. Man tar kanskje ikke alt så mye for gitt, man lærer muligens å prioritere bedre, og man tør forhåpentligvis å kjenne på den sårbarheten som vi alle er fylt med, og som kan bli en positiv ressurs for oss videre i livene våre.
Alle har sitt, stort eller litt. Vi har så lett for å tro at naboen eller noen andre har det så mye bedre og lykkeligere enn oss selv, og vi kan ergre oss over dem som på Facebook legger ut bilder og rapporter om sine lykkelige og tilfredse liv og gjøremål. La dem gjøre det! Vi burde være flinkere til å unne hverandre lykke og glede, den er som regel ikke uttrykt for å tråkke andre ned. Har vi ikke plass inni oss til å møte dette positivt, står vi fritt til å bla forbi det.
Det er nok av ting å bekymre seg for å være trist for, og vi får alle vår porsjon med gleder og med sorger. Noen mer og andre mindre, kan det noen ganger se ut til.
Men som det står så klokt i en berømt bok: Ingen kan legge noe til, og ingen kan trekke noe fra.