Du har sett dem på vei til kamp, syngende mens de vifter med klubbflagget, identiske skjerf rundt halsen, i overkant støyende, litt for beruset på seg selv, og som oftest menn – fotballsupporterne er noe for seg selv.
Fordommene mine kjenner ingen ende, og jeg har holdt fast ved dem. Lenge. Men, noe har skjedd.
Jeg har vært på filmfestival og sett filmen «I`m a Standard supporter». Milou, en ikke helt ung mann, setter jobb, kjæreste og forholdet til familien over styr for å følge sin eneste lidenskap i livet – fotballaget Standard Liège. Under fotballhysteriet hviler alvoret og jeg blir umiddelbart inspirert til å ta pennen fatt. Men først, la oss skru tiden noen år tilbake.
Ungdomstiden min var fylt av idrett. Håndball tok det meste av fritiden, men en kort periode prøvde jeg meg som fotballspiller. Entusiasmen var stor, men jeg innså raskt at med vaklete ankler og flere overtråkk ble det kun en kort karriere. Ungdomstiden passerte og jeg ble voksen. Studier og andre interesser overtok. Jeg la lagspillet på hylla. Så lenge jeg ikke spilte selv, var jeg heller ikke interessert i å dyrke avgudene på idrettsbanen.
Hva skjedde så? Sakte, men sikkert, fortrengte jeg den delen av livet mitt til de dypere hjernevindinger. Med tiden hevet jeg meg over sportsidioter, og fotballidioter tok prisen. Jeg så med dårlig skjult overbærenhet på denne primitive, trangsynte galskapen som flere av mine venninners menn led av. Vi venninnene, derimot, slo oss på samtaler over kafébordet, med opptil flere glass rødvin. Livets drama og følelser kom under lupen, med en alvorlig mine og anerkjennende nikk. Veldig sivilisert og dannet.
Men, så skjer det som ofte skjer – man møter seg selv i døra.
Ikke uventet kom det samtidig som en mann dukket opp i livet mitt. Ikke nok med det – han er Liverpoolfan! Han sier det litt unnskyldende – at ja, det er nok litt patetisk, men «det handle om FØLELSA». Ok, jeg er villig til å se hvor langt vanviddet strekker seg og prøver å være åpen, med dårlig tildekket skepsis.
Men så, på ferie i London, skjer det uunngåelige. Det er lokaloppgjør i FA-cupen mellom Arsenal og Tottenham.
– Hjemmekamp for Arsenal på The Emirates. Storkamp! Utsolgt, sier han med glød i øynene, i mangel av Liverpoolkamp denne helga. Om jeg har lyst til å bli med? Jeg drar litt på det – var det derfor vi dro på spontantur til London, undrer jeg? Men, siden han uten å mukke har vært med på diverse utstillinger med eksperimentell kunst og foto, føler jeg en viss forpliktelse til å si ja. Dessuten, tenker jeg, det kan bli en interessant opplevelse – et sosialantropologisk studium – så jeg er villig til å ofre lørdagsettermiddagen på dette fenomenet.
Det skal vise seg å bli en uforglemmelig opplevelse. Horder av menn i alle fasonger med røde og hvite arsenalskjerf, svartebørsmarked, falske billetter, gleden ved å til sist få kjøpe uavhentede billetter for kun 83 pund stykket... Et enormt sikkerhetsoppbud med ridende politi, politihelikopter og sikkerhetsvakter for å tøyle hordene. 60000 menn, unge som gamle, fedre og sønner, samt noen få standhaftige kvinner, på det gigantiske fotballstadionet. Et velorganisert sirkus. Jeg kjenner spenningen, både min egen og de andres. Begynner å få lyst til å ha et favorittlag jeg kan heie på – og der og da blir det Arsenal. De ligger faktisk i øvre sjikt i ligaen, har rukket å få med meg dét. De spiller ikke så verst fotball heller, så da blir det Arsenal – «The Gunners». Det blir en opplevelse for livet. Hvor ofte opplever man 60000 menn synge høyt og lidenskapelig sammen, le, gråte, banne, hoppe og danse av glede? Følelser. Lidenskap. Fellesskap.
Jeg kjenner jeg blir misunnelig over evnen til virkelig å bli revet med av øyeblikket. Barnlig glede! Fuck Mindfulness! Her trengs ingen lærebøker eller selvutviklingskurs. Dette er å leve i nuet! Jeg rives med – unntatt når arsenalfansen reiser seg og synger «If you hate Tottenham, stand up!» Jeg viser heller ikke fingeren (en viss anstendighet har jeg fortsatt). Men resten er jeg med på, i en felles bevegelse opp og ned fra stolen – klapper, roper ut min skuffelse og glede, kjenner rusen over å være en del av det hele. Et stort smil om munnen. Det er lenge siden jeg har hatt det så artig!
For en tid tilbake leste jeg en anmeldelse av en bok om maskulin depresjon. Overskriften lød – «Mannlig depresjon som destruktiv adferd». Boken tar blant annet for seg menns tendens til å avspalte følelser og i stedet agere følelsene ut i destruktiv adferd, med de problemene det medfører.
Det slår meg at, sett i dette perspektivet, skal vi ikke undervurdere fotball som en nødvendig ventil for å lette på trykket – en arena der alle følelser får plass og attpåtil i fellesskap med andre. Å være til stede i øyeblikket, med alt det som det innebærer. Man kan spørre seg om hvordan verden ville sett ut uten fotball.
Så, ja, det handler om følelser og følelser trenger arenaer. Man får heller leve med fraværende «hmmm» og fjernt blikk når dagens spilleliste tikker inn på mobilen og de 90 minuttene med særs primitiv oppførsel som følger. Man får tenke at fotballgalskapen, inntil en viss grense, har sine fordeler i det lange løp.
Til sist et lite sleivspark til min selvhøytidelighet. Jeg innrømmer at min fascinasjon og nysgjerrighet for fotballfenomenet er pirret, så får vi se hvor langt vanviddet strekker seg. Ja, det er galskap, men forhåpentligvis sunn galskap. Og ja, det handler om følelser!
Go Gunners, go!