Selvsagt finnes det håp for norsk fotball. Håpet er lyseblått med mørkeblå striper. Nei, det er ikke regjeringen, det er Stabæk. Av alle ting.
En gang, for ikke så mange år siden, var denne helgen viet vårens under. Portene som hadde vært stengt og boltet siden oktober, ble igjen skjøvet til side. I respekt strøk vi toppluen av hodet idet vi trådte inn, også vi som er ekstra barhodet. Med forventning i knær og hofteledd gikk vi opp betongtrappene til det kalde plastsetet som var bare vårt. Vi satte oss ned, så ut på det gulbrune vårgraset og de vinterbleke leggene til venstrebacken og forsto, et sted langt inne i noe som kan ha vært sjelen, hva dikteren mente da han påsto at nytt liv av daude gror.
I år har oppkjøringen til sesongstart til forveksling minnet om forberedelsene til et minnesamvær. På avisenes sportssider pleide overstadig optimisme å rå grunnen helt fram til første avspark og den påfølgende realitetsorientering. I år har de vært fulle av godt dokumenterte tristesser.
Onsdag trykket Bergens Tidende en grafisk framstilling av Branns økonomi. Kurven begynte øverst i venstre hjørne, med 2008. Gullet var kommet hem, inntektene var 186 millioner kroner og Brann skulle gjøre Europa. Den sluttet nederst i høyre hjørne med 2014. Åttendeplassen er kommet hem, inntektene er budsjettert til 122 millioner og Brann skal i beste fall gjøre Hordaland. Situasjonen er den samme i Stavanger og i Oslo, ja selv i Trondheim, hvor en hel generasjon vokste opp uten å vite hva motgang er. I 2007 var vi i snitt 10500 på hver kamp i eliteserien. I fjor satt bare 6800 igjen. Bildene fra tribunen vekker til live den gamle vitsen om at det sikreste tegnet på paranoia er å sitte på første rad i en dansk kirke og føle at det sitter noen bak deg.
Norsk fotball har mistet en halv milliard i inntekt og en halv million tilskuere på fem år, skrev Aftenposten denne uken. TV2 sitter igjen med halvparten så mange seere på søndagens kveldskamp. Tilhengerne har vist seg troløse som SV-velgere.
Tiden er altså inne for de dype analyser av hva som gikk galt, og av hva som må gjøres. Her er min: Problemet er Rosenborg, løsningen er Stabæk.
Ved en historisk tilfeldighet kom Rosenborg til å vinne noen avgjørende kamper på 1990-tallet. Det rykket dem opp i en sfære hvor økonomien vokste eksponentielt. Plutselig hadde de råd til å være best hvert år. Når det ikke lenger var trøndere nok til å dominere, kjøpte de opp alle store norske talent. Viking, Brann og Lillestrøm fikk problemer med å slå reservebenken til Rosenborg.
Desperate ledere i andre klubber, som også gjerne ville ut i Europa og finne krukken med gull, slo seg på trafficking. Talentspeidere og agenter tok opp den gamle handelen med mennesker fra Vest-Afrika, saumfarte de europeiske ligaenes bakgårder etter halvskadete oppkjøpsobjekt, og fullførte det Nordisk Råd aldri fikk til. Garderoben til Viking, hvor Trygve Johannessens Florvåg-dialekt hadde vært eksotisk noen år tidligere, lød plutselig som FNs hovedforsamling en dag tolkene har fri.
Så utgikk det bud fra Ullevål om at alle måtte bygge stadion med storskjerm, 15000 seter, VIP-losjer og gressmatter som er naturstridig grønne i mars. For å holde orden på alle forretningsplanene, ansatte klubbene markedssjefer og kundepleiere, partnerutviklere og bookingansvarlige. Midt i rusen fikk de en milliard tv-kroner til fordeling. Det var som champagne etter midnatt, boblene gikk rett i fletta på dem.
På det verste var over halvparten av spillerne i førsteelverne utlendinger. Vi var blitt Qatar. Utlendingene løp og strevet, mens vi satt matleie på tribunen og vinket en svenske ut og en nigerianer inn.
Det måtte gå galt. Siden alle forsøkte å kjøpe seg til suksess samtidig, med sponsormidler, investorkontoer og tv-penger, ble den innbyrdes styrken ikke særlig forskjøvet. «Vi har brukt altfor mye penger over tid», sa Kjetil Olsen da Tromsø rykket ned i fjor. Han er styreleder i TIL Holding, finanskonstruksjonen til det som pleide å hete Tromsø Idrettslag. Olsens kolleger kunne ropt det samme fra varde til varde nedover kysten: Vi har brukt altfor mye penger over tid.
Det er her gjeldsofferet Stabæk kommer inn. Hurraguttene fra Bærum ble kastet ut av Telenor Arena, rykket ned i Adecco-elendigheten og var slått teknisk knock out.
I morgen spiller Stabæk mot Sogndal på gamle Nadderud stadion, hvor klubben har kontor i en ombygd anleggsbrakke. Lønnsbudsjettet for hele A-laget er seks millioner kroner. Det er det samme som Erik Huseklepp tjente i Brann i fjor. Stabæk har ikke kjøpt en eneste spiller i vinter, og har heller ingen kjøpsplaner. Innen 2017 skal halvparten av spillerne komme fra klubbens egen juniorsatsing, og fra samarbeidet med Norges Toppidrettsgymnas.
Det finnes mange grunner til at Roar Strand tirsdag ble kåret til den viktigste spilleren i Norge de siste 25 årene, men den viktigste er at han ble i Rosenborg. Alle fotballtilhengerne elsker lojale spillere og har et eget rom i hjertet for de lojale som også er lokale. År etter år kunne trønderne stole på at Roar, som snakket som dem, også spilte for dem. Alle vi andre har måttet heie på en tilfeldig gjeng forbipasserende spillere, som til tider knapt visste hvilken klubb de var i.
Fotballforbundet hevder fortsatt at vår sviktende entusiasme skyldes at kvaliteten på «produktet» ikke er god nok, et bevis på at markedsøkonomene ennå ikke er drevet ut av kontorene på Ullevål. Senk lønningene til et nivå som ikke tiltrekker fotballens leiesoldater, gi lokale talenter en fair sjanse til å etablere seg på laget, gjenskap klubbenes lokale identitet, så kommer vi. Jeg reiser meg gjerne og synger Vikings hymne «Ein blåe dag», men ikke pokker om jeg heier på noe produkt.
Følg på twitter.com/svelle