Da oberst Eriksen bestemte seg for at det skulle skytes med skarpt mot inntrengeren «Blücher», skal han ha sagt følgende: «Enten blir jeg stilt for krigsrett, eller så blir jeg krigshelt – fyr!»
Når vi 8. mai kan feire det nazistiske Tysklands kapitulasjon, beror dette på mange enkeltmenneskers handlinger. Kommandanten på Oscarsborg festning 9. april 1940 er en av dem som fikk mest å si for utfallet av okkupasjonen av Norge. Alt hvilte på oberst Birger Eriksen da tyske skip kunne skjelnes i tåkehavet. Ettersom Admiralstaben var taus, og ingen overordnede ga retningslinjer eller ordrer, tok han selv en av den norske militærhistoriens mest skjebnetunge avgjørelser. Eriksen bestemte at det veldige tyske krigsskipet som gled inn fjorden, måtte stanses. I motsetning til mange andre som hadde kommando 9. april, opptrådte han med mot og sunt vett, og gjorde det han var blitt opplært til å gjøre når kommandolinjene ikke fungerte: Han handlet.
I «Krysseren Blücher» beskriver Alf R. Jacobsen det tyske overfallet på Norge. Etter å ha invadert Polen planla den tyske krigsmakten å okkupere Danmark og Norge. Kontrollen med Norge skulle sikre transporten av jernmalm fra Narvik og ville gi tilgang på landets kystbaser i den forestående kampen om Atlanterhavet. Oberstgeneral Nicolaus von Falkenhorst ledet angrepet. Planen han presenterte for Hitler, var et strategisk overfall uten sidestykke i moderne militær historie. Den innebar at åtte divisjoner skulle overføres fra vestfronten, og at hele Kriegsmarine og 500 fly skulle settes inn mot de to nøytrale småstatene i nord. Alf R. Jacobsen påpeker at den tyske strategien, med kodenavnet Weserübüng-Nord, var preget av overmot, og hevder at Norge med resolutt opptreden kunne ha veltet det tyske spillet.
I Oslo hadde man liten tro på at motstand nyttet. Arbeiderpartiet hadde over lengre tid vist manglende vilje til å satse på Forsvaret. Med unntak av stortingspresident Carl Joachim Hambro og noen få andre var holdningen som preget politikere og militær ledelse den 9. april, ubesluttsomhet og ansvarsfraskrivelse. Utenriksminister Halvdan Koht lot varselssignalene passere ett etter ett uten å reagere. Statsminister Nygaardsvold brøt sammen i gråt og tryglet om å slippe ansvar da han forstod hva som var i ferd med å skje. På samme tid stod altså den 64 år gamle kommandanten på Oscarsborg Festning og så tyskernes nyeste krigsskip nærme seg. Klokken 4.21 beordret obersten: «Ild!»
Nøytralitetsvernet i september 1939 medførte at kommandantens kommandoplass på Håøya ikke var satt i stand. Eriksen befant seg dermed på Kaholmene da det den 8. april 1940 i løpet av dagen begynte å komme faretruende meldinger om tyske flåteforflytninger. Rundt midnatt kom bekreftelsen: Det var kamper i ytre Oslofjord. Oberst Eriksen satte da i verk de tiltak som han fant nødvendige. Han tok selv posisjon i Hovedbatteriet på Oscarsborg, for å påse at ilden fra de langsomtskytende kanonene i Hovedbatteriet ble mest mulig virksom. Da Blücher ikke stanset etter varselskudd lenger ute i fjorden, sørget Eriksen for at den gamle kanonen «Moses» ble bemannet med det personellet som var tilgjengelig: en håndfull artillerister og før øvrig rekrutter i kjøkkentjeneste. Da skuddet mot skipet ble avfyrt, slo en intens flamme på 20 meter ut av kanonmunningen, og rekruttene vaklet rundt i sjokk. «Resultatet var meget overraskende», skrev kommandanten i sin rapport. «Momentant sto hele midtskipet like fram til forreste mast i full flamme. Blücher syntes dødelig rammet.» Etter at den var truffet av et større antall skudd fra Kopåsbatteriet og Husvikbatteriet, ble krysseren truffet av to torpedoer fra torpedobatteriet. Det brennende vraket av Blücher sank ved Askholmene klokken 06.20, etter at et ammunisjonsmagasin hadde eksplodert.
«Om bord på Blücher», uttalte generaloberst von Falkenhorst senere, «var besettelsestropper for Oslo og angrepstropper som skulle sikre jernbanestasjonen, postverket, telegrafverket, sannsynligvis også Stortinget, Victoria Terrasse og regjeringsbygget. Et mål for disse troppene var naturligvis også festningen Akershus. Om bord på Blücher var også det samlede arbeidsmateriell, landkarter og planer for den videre operasjonsledelsen.»
Eriksen hadde gjort det han måtte. Nøytralitetsvaktens reglement fastslo at det skulle innhentes tillatelse fra kommanderende admiral før det ble skutt med skarpt. Men da det ikke var tid til å konsultere Oslo, brukte Eriksen eget skjønn. Resultatet kjenner vi i dag: Takket være ildgivningen fra festningen og batteriene på fastlandssiden ankom den tyske eskadre Oslo 30 timer etter den opprinnelige planen. Dermed ble den tyske operasjonen mot det sentrale Østlandsområdet forsinket lenge nok til at kongen, regjeringen og Stortinget kom seg i sikkerhet, slik at kampen for norsk frihet og selvstendighet kunne fortsette fra London. Også norske gullreserver ble forflyttet i tide.
Alf R. Jacobsen anser helten fra Oscarsborg for å ha blitt utsatt for en skamløs behandling i etterkrigstiden. Undersøkelseskommisjonen av 1946 la et unnskyldende slør over mye av den passivitet som preget offiserene, men fremstilte Birger Eriksen som en litt lurvete person som kunne prise Herren og omstendighetene for at han unnslapp lov og dom. Først i nyere tid har kommandanten som holdt hodet kaldt og kruttet tørt i Norges skjebnetime, fått den hedersplassen i norsk historie som han fortjener.
En lengre versjonav artikkelen ligger her: http://www.nrof.no/OM-NROF/Pro-Patria/