Trondheim hadde på Riksforsamlingen både som by og landsdel en selvskreven plass i den viktige konstitusjonskomiteen.

200 år: Hvilken rolle spilte Trøndelags representanter i komiteen som utarbeidet grunnloven på Eidsvoll. Det spør kronikkforfatteren om. Foto: Poppe, Cornelius, NTB scanpix

Hvilken rolle spilte landsdelens representanter i komiteen?

10. april 1814 ble den første representative folkeforsamling i Norge siden 1661 samlet på Eidsvoll. 112 representanter, valgt fra bygdene, byene og det militære, konstituerte seg som en riksforsamling med mandat å skrive en grunnlov for Norge. Geografisk var hele Norge representert, bortsett fra de to nordligste amtene, Nordlandene og Finmarken. Forsamlingen var etter tidens standarder bredt sosialt sammensatt. Men alle representantene var menn og kvinner hadde heller ikke deltatt direkte i valgprosessen. Riksforsamlingen utarbeidet og vedtok en grunnlov, men hvilken rolle spilte Trondheim stift og landsdelens representanter i denne prosessen.

Da regenten, Christian Frederik, åpnet Riksforsamlingen 11. april holdt han en tale. I denne særdeles viktige talen kom han med flere oppfordringer som kom til å legge føringer for Riksforsamlingens videre arbeid. Den viktigste føringen var kanskje oppfordringen om å nedsette en konstitusjonskomité med mandat å utforme et grunnlovsutkast forsamlingen kunne ta utgangspunkt i for sine videre diskusjoner. Men han nøyde seg ikke med å oppfordre forsamlingen å nedsette en slik komité, det ble også understreket at alle de fire landsdelene måtte være representert. En av disse landsdelene var Trondheim stift, altså Trøndelag inklusive Nord-Møre og Romsdal. Trondheim by var stiftets hovedstad.

Riksforsamlingen fulgte regentens oppfordring. En konstitusjonskomité ble valgt, sammensatt av 2 representanter hver fra Trondhjem stift, Bergen stift og Christiansand stift. Det store og folkerike Akershus stift hadde 9 representanter. Med unntak fra jernverkseieren Jacob Aall, var alle representantene embetsmenn. Trondhjem stifts to representanter i konstitusjonskomiteen var justitiarius i stiftsoverretten i Trondheim Andreas Rogert og sogneprest Hans Christian Ulrik Midelfart fra Nordre Trondhjems amt.

Den Grunnloven som til slutt ble vedtatt atskiller seg også på få vesentlige punkter fra det grunnlovsutkastet konstitusjonskomiteen presenterte for Riksforsamlingen. Christian Magnus Falsen ledet komiteen og drev arbeidet fremover med stor kraft.

I Andreas Rogert hadde Trondheim sendt en representant som på papiret hadde de beste forutsetninger for å gjøre landsdelens stemme hørt. Mange medlemmer av Riksforsamlingen synes i utgangspunktet å ha delt en slik forventning. Det skulle imidlertid vise seg at Rogert skortet på både på vilje og kraft i de store spørsmålene. Han beskrives av Jacob Aall som en ”stille Olding [...] Roelighed var hans Attraae, han gav heller efter end at strides”. Riktig nok var gjennomsnittsalderen i Riksforsamlingen lav og Rogert med sine 60 år en av de eldste medlemmene, men Aalls beskrivelse bør nok forstås mer som et uttrykk for hans væremåte enn faktiske alder. Han likte ikke sterke motsetninger, og i konstitusjonskomiteen var temperaturen tidvis svært høy. På ett punkt våknet imidlertid Rogert fra dvaletilstanden, og det var når spørsmålet om kroningskirke kom opp til diskusjon.

Riksforsamlingen hadde 16. april besluttet at Norge skulle være et kongerike. En ny konge skulle etter tradisjonen krones i en kirke, og denne kirken ble da en kroningskirke. Spørsmålet konstitusjonskomiteen måtte ta stilling til var for det første om noen slik kirke skulle spesifiseres i grunnloven, dernest hvilken kirke det i så tilfelle skulle være. Nicolai Wergeland, kapellan fra Christiansand og medlem av konstitusjonskomiteen, hadde i forkant av Riksforsamlingen skrevet et eget grunnlovsutkast. Han la det ikke frem åpent for Riksforsamlingen, men hadde det med seg inn i konstitusjonskomiteen og presenterte innholdet der. Wergeland hadde i sitt grunnlovsforslag spesifisert at kongen skulle krones i Nidarosdomen, som av mange ble ansett som Norges nasjonalhelligdom. Da saken kom opp slo Rogert til og argumenterte kraftfullt for at Nidarosdomen måtte bli Norges kroningskirke og det er vanlig å tilskrive ham æren for at komiteen gikk inn for denne løsningen. Jacob Aalls erindringer, som er hovedkilden til konstitusjonskomiteens arbeid, tilskriver ham hele æren, selv om den rimeligvis bør deles med Nicolai Wergeland.

RepresentantenOmsen fra Christiania ga seg imidlertid ikke uten sverdslag. Da spørsmåletsenere ble diskutert i plenum, ble det argumentert sterkt for at kroningskirkenburde ligge i hovedstaden. Han trakk imidlertid det korteste strået iavstemningen. Det hadde nok stor betydning at Professor Georg Sverdrup, som ogsårepresenterte Christiania men ble født i Namdalen og hadde gått på TrondheimKatedralskole, støttet forslaget om at Nidarosdomen skulle være kroningskirke.Men det var altså ingen konsensus i denne saken.

Alle representantene fra Trondheim Stift, kan ut fra stemmegivningen regnes som tilhengere av Christian Frederik og selvstendighetspartiet. Det kan ikke nektes for at landsdelen manglet representanter som markerte seg jevnt sterkt i konstitusjonskomiteen eller i Riksforsamlingen. Det kom ingen Christie, Wedel eller Falsen fra Trøndelag. I enkeltspørsmål kunne landsdelens representanter imidlertid glimte til. Midelfart gjorde seg bemerket som en human forsvarer for religionsfriheten i diskusjonen om det skulle grunnlovsfestes at jøder skulle nektes adgang til riket. Men mot inngrodde fordommer og representanter med slik kraft og innflytelse som Christie og Wergeland kom denne opplyste talsmannen for friheten til kort.