Å samle universitetet i Trondheim vil gjøre byen vår til en levende universitetsby av internasjonalt format.
Tverrfaglig samarbeid vil få gode vilkår, og for sykehuset åpner det muligheten for å bli et laboratorium for utvikling av bedre og mer effektive helsetjenester. Det vil skje i samarbeid mellom humaniora, samfunnsfag, økonomi, teknologi og helsefag.
På St. Olavs Hospital leser vi med interesse NTNU sin visjonsrapport og konsekvensutredning for fremtidig campusutvikling. Vi er ikke tvil om at en kompakt campus vil tjene samfunnet og byen best. Samtidig vil det også være en stor pluss for universitetssykehuset. Vi ser at prisen blir høyere, men vi vil med styrke hevde at det bedriftsøkonomiske perspektivet blir for snevert i denne type spørsmål. Her kan man ikke bare tenke på kvadratmeterpris, men heller være visjonære. Spørsmålet er hvilken samfunnsutvikling man ønsker å investere i.
Tilsvarende diskusjoner hadde vi også før beslutningen om å bygge landsdelens nye universitetssykehus i Trondheim. Det hadde antakelig blitt billigere å bygge et kompakt sykehusbygg på jomfruelig mark utenfor byen, men beslutningen ble å bygge en senterorganisert medisinsk bydel på Øya. På samme sted som det gamle sykehuset lå. Utbyggingen er gjennomført i en komplisert og stegvis rive- og byggeprosess over 11 år. Samtidig har det har vært full sykehusdrift.
I dag er det svært få som tviler på at investering og tomtevalg var riktig. Området og de arkitektoniske løsningene har løftet både bydelen og byen, og innholdsmessig har vi fått et av Europas mest moderne sykehus. Det unike med modellen er at den er bygd som et integrert universitetssykehus. Det vil si at arealer for utdanning, forskning og pasientbehandling er samlokalisert i syv kliniske sentra. Klinikere, forskere og studenter har altså arbeidsplasser i samme hus. Fysisk er det lagt helt til rette for mer klinisk forskning og at vegen fra ny kunnskap til forbedret klinisk praksis skal være så kort som mulig.
De fysiske løsningene er viktige, men ikke tilstrekkelige for et godt innhold. Vår ambisjon nå er å gjennomføre organisatoriske tiltak for å veksle inn den store investeringen i pasientbehandling og ressursutnyttelse på samme høye nivå som de fysiske omgivelsene. For å lykkes her må samboerne, Det medisinske fakultet og St. Olavs Hospital, i større grad samhandle om felles forpliktende mål innen utdanning, forskning og pasientbehandling.
Gode pasientbehandlingstilbud er avhengig av høy vitenskapelig forankret helsefaglig kompetanse.
Samtidig blir det mer og mer tydelig at helsefag ikke er nok. Pasientene er vanligvis godt fornøyd med diagnostikk og behandling. I den grad de er misfornøyd med tjenestetilbudet, dreier det seg om for lange ventetider, at helsepersonell arbeider hver for seg og ikke sammen, og at vi innad i sykehuset i for stor grad henviser til hverandre. Det er en erkjennelse av behovet for å gjøre flere endringer i måten vi utdanner helsepersonell på, og i hvilke faggrupper vi trekker inn i arbeidet med hensiktsmessig organisering av helsetjenesten. Kanskje bør vi i større grad vurdere å utdanne helsepersonell på samme skole, og ikke så strengt i egne profesjonsutdanninger. Dette kan gjøres ved å samle helsefagutdanningene ved Høgskolen i Sør-Trøndelag på Øya, og også vurdere å samle høyskole og universitetsutdanningene i et helsefaglig fakultet. Kanskje enda viktigere er det å integrere andre fagområder enn helse i utviklingen av innholdet i sykehusene. I Trondheim har vi gjort veldig mye bra på å utvikle diagnostikk og behandling gjennom samarbeid mellom teknologer og medisinere. Det skal vi fortsette med.
Men nå er tiden inne for å tenke tverrfaglig i enda større grad. Ikke bare innen helsefagene, men også i en sammenheng med økonomer, samfunnsvitere og teknologer. En kompakt universitetscampus vil plassere universitetssykehuset midt i akademia på en internasjonalt unik måte. Dette åpner altså mulighetene for at sykehuset kan bli et laboratorium for utvikling av nye og mer effektive driftsløsninger. Det vil i så fall være et relevant svar på fremtidens helseutfordringer. Vi er inne i en tid med en varig endring i befolkningssammensetningen, med relativt sett flere eldre og dårligere tilgang på arbeidskraft.
Som sykehusdirektør håper jeg sterkt på en politisk beslutning om et kompakt universitet, og gjerne også en større samling av høyskole og universitet. Jeg vil også peke på at sykehusutbyggingen ikke er ferdig. Vår helseminister og vår eier Helse Midt-Norge har vært tydelige på at planen om et Psykiatrisenter på Øya også skal realiseres. Dette bygget kan og bør planlegges som en del av den framtidige universitetsutbyggingen og vil i tillegg til pasientbehandling kunne huse utdanning innenfor helsefag og psykologi.
Den store sykehusutbyggingen vi fikk i Trondheim fra 2002 til 2013 kom ikke av seg selv. Den kom som følge av en samlet regional og nasjonal politisk vilje og gjennomføringskraft. Jeg håper nå på at universitetets behov blir løftet fram med samme styrke. Med riktig tomtevalg, blir resultatet veldig spennende muligheter for utdanning, forskning, samfunnsutvikling og bedre helsetjenester.