Mens 17.mai-sløyfene nå strykes før landets 200-årsfest, er det store grupper som ikke har noen grunn til å feire. Spør romanifolket, krigsseilerne, kommunistene eller de som fikk livet ødelagt i tvangspsykiatrien.
For det er nok eksempler å ta av, viser en ny bok av de unge historikerne, Sigmund Aas og Thomas Vestgården, «Skammens historie» med undertittelen «Den norske stats mørke sider». Noen av oss eldre journalister som har møtt noen tater-skjebner, som fikk treffe Julius Paltiel og fikk høre om den motstand de første jødene ble møtt med i Trondheim, eller vi som dekket den rystende Reitgjerdet-skandalen, kan underskrive på det. Arnold Juklerød-saken ikke en gang nevnt!
Alle vi som den nærmeste tiden igjen og igjen skal høre om «fedrene på Eidsvoll» (for noen mødre fantes ikke!) har kanskje vanskelig for å forestille oss at de på mange områder – særlig innenfor det religiøse samfunnsliv – var helt uten toleranse: «Jesuitter og Munkeordener maa ikke toles, het det i den første grunnloven, likeså: «Jøder ere fremdeles utelukkede fra adgang til Riget». Dette i motsetning til de amerikanske og franske lovstiftere som la til rette for full religiøs frihet. I Norge varte forbudet mot jesuitter helt frem til 1956, altså i hele 142 år! Og Henrik Wergeland sloss en nærmest ensom kamp mot «jødeparagrafen».
En av Eidsvoll-mennene var for en begrenset stemmerett bl. a. fordi han anså håndverkere og pensjonerte bønder som «tredjeklasses mennesker»! I prinsippet var de «Enig og tro til Dovre faller», men i virkeligheten var Eidsvoll et sted for krangler.
Den som tror at Adolf Hitler var den som først lanserte begrepet «den ariske rase», tar helt feil. Allerede på 1800-tallet vokste det frem som en vitenskapelig tanke i Norge, at nordmenn var en egen germansk rase høyt hevet over de som falt utenfor – altså jøder, skogfinner, kvener, men fremfor alt taterne.
I beste fall var de av vitenskapelig interesse: Da Norge tidlig på 1900-tallet begynte å interessere seg for skoltesamene, dro bestyrer av Anatomisk institutt ved Universitetet i Oslo til Neiden i Finnmark og kjøpte opp retten til å grave opp samiske skjeletter for 5 kroner stykket. 94 skjeletter ble pakket i strisekker og sendt til Oslo som stykkgods. Et mer grotesk tilfelle var det om mulig da to samer etter Kautokeino-opprøret i 1852 ble dømt til døden og henrettet. Hodene havnet ved Universitetets anatomiske institutt hvor de lå nærmest urørt i 142 år før de fikk en – skal vi si - verdig begravelse i Kåfjord.
I det hele tatt – Norges behandling av minoriteter er et av mørkeste kapitler i nasjonens historie. De utstøtte gruppene har vært hundset og forfulgt, men likevel har statens overgrep aldri vært mer målrettet, omfattende og hensynsløs enn de som var rettet mot rom og romanifolket, langt senere kjent som tatere. De kom til Skandinavia allerede på 1500-tallet. På 1950-tallet fikk de forbud mot å holde hest. Inntil da hadde det gjennom meget lang tid vært deres måte å reise på og følgelig drive omførselshandel og tilby sine tjenester på.
En rekke barn ble tatt fra foreldrene og sendt til Svanviken på Nordmøre, drevet av den kristne Misjon blant hjemløse. Det er senere blitt avdekket at 40 prosent av kvinnene ble sterilisert under oppholdet.
Ikke før i 1989 ble Svanviken nedlagt. Misjonens «store mann», sokneprest Jakob Walnum, ligger i dag begravd på Vår Frelsers Gravlund under innskriften «De hjemløses venn».
Det norske samfunn har hatt mange «søppelplasser», - Reitgjerdet var en av dem – opprettet for «særlig farlige sinnssyke menn», uten at de siste som ble plassert der, var særlig farlig eller sinnssyke. Men man hadde sin internhumor: – Helst skulle jeg beholdt ham, som assisterende overlege sa med et flir – formodentlig for spøk – da overlegen ba ham låse ut undertegnede etter et intervju. Var det en grotesk spøk eller en gammel refleks?
Etter at andre verdenskrig var vunnet, utførte staten overgrep mot nye grupper. Hele 20.000 av krigsfangene mistet livet i Norge. 13.700 av dem var sovjetiske soldater som bygde både veier og jernbane, noe som senere – under Stalin - ble forsøkt skjult som en del av norsk okkupasjonshistorie.
Nesten halvparten av de litt over 10.000 nordmenn som falt under 2. verdenskrig, døde på havet, men fikk aldri det oppgjøret de fortjente. Vi som møtte noen av dem, også på krigsseilerhjemmet Bæreia, kjenner deres høyst forståelige bitterhet. De var heltene som ble dolket i ryggen. «Tyskerungene» fikk også gjennomgå. 300 såkalte frontsøstre ble dømt.
Etter krigen fulgte overvåkingen av kommunister og andre «politisk tvilsomme». Tidligere leder av NKP og senere stortingsrepresentant for SV, Reidar Larsen, ble fulgt og avlyttet av Politiets Overvåkningstjeneste (POT) i hele 30 år. For det ble han tilkjent en erstatning på 80.000 kroner, mens Jens Chr. Hauge ikke fikk en bebreidelse for at han i hemmelighet hadde forsynt Israel med tungtvann slik at det kunne skaffe seg atomvåpen.
Nå skal 200-årsjubileet feires med et dryss av honnørord om demokrati og frihet. Det kan være en god start å lese denne boken. For dette er de svakes – for ikke å si de svakestes – Norgeshistorie. Den byr på nyttig malurt i festbegeret.