Påsken er høytid ikke kun for kristne, men også for krimfrelste. Bokhandlene bugner av bøker med motbydelige mord og utspekulerte mordere.

Den første: Hvorfor leser vi krim i påsken? spør Arnulf Kolstad i denne kronikken. Han trekker frem korsfestelsen av Jesus som det første krimplottet, kanskje ligger årsaken der. Arkivbilde. Foto: Thomassen, Christian, NTB scanpix

Hva er det som gjør at påskeferien, enten den tilbringes på fjellet eller i byen, har skapt slik hunger etter mord og spenning?

Hvordan startet det hele? Det har ikke alltid vært slik. I litteraturhistorien har det nok vært spenningshistorier langt tilbake i tiden, og mange av de greske tragediene har dramatiske og til dels bloddryppende handlingsforløp. Heller ikke Shakespeare (1564-1616) unnlot å pirre leserens og tilskuerens sans for spenning og uhygge i sine skuespill, bl.a. i Hamlet. Men hverken klassiske drama eller Shakespeare tilfredsstiller krim-sjangerens krav. En senere forfatter anses som opphavsmann til både grøsserfortellingen og detektivhistoriene, nemlig amerikaneren Edgar Allan Poe (1809-1849). Før vi forteller mer om hans liv og skjebne skal vi forsøke å gi noen svar på hvorfor spenningslitteraturen er så populær nettopp i påsken.

Det kan neppe være fordi påsken er en kristen høytid. Selv om Jesus ble spikret på korset langfredag, - riktignok en bestialsk begivenhet, er det lite ved den kristne påsken for øvrig som stimulerer til grøss og gru. Det måtte i så fall være at liket, altså Jesu legeme, forsvant sporløst fra graven etter et par dager. Det kan jo sies å være et klassisk plot i krim-litteraturen. Men kristendommen har for så vidt gitt en forklaring, om ikke særlig plausibel vil nok mange krimentusiaster si, på mysteriet.

Det er også noe nærmest paradoksalt at når vårsola steker og naturen er på sitt vakreste og mest uskyldige skal så mange nyte gleden ved å velte seg i død og elendighet. Men kanskje er det en slags kompensasjon: når lyset er mest intenst på de snøhvite viddene søker vi uvegerlig det mørke og dystre som en slags beskyttelse. Eller det kan være mer prosaisk: Den lett kjedelige feriestemningen på hytta eller hybelen krever krydder. Idyllen blir for uutholdelig og må tilføres spenning og bestialitet.

Norsk krim er også tematisk knyttet til påskefjellet. Ikke bare leser vi krim i påsken og på fjellet, klassisk norsk krim handler også om det. Ikke minst har Bergensbanen i påsken inspirert norske spenningsforfattere, ja, den særnorske påskekrimtradisjon ble unnfanget på Hardangervidda. Sven Elvestad (1884-1934), alias Stein Riverton, var først ute med «Mysteriet paa Bergensbanen» i 1910. Året etter debuterte Øvre Richter Frich (1872-1945) som førøvrig var født på Byneset, med spenningsromanen «De knyttede never», den første boka i serien om Jonas Fjeld. En av de mest dramatiske scenene utspant seg i en togtunnel på høyfjellet. Siste krim fra Bergensbanen så langt er Anne Holts «1222» fra 2007. Bergenstoget sporer av ved Finse, lokføreren omkommer og passasjerene fraktes til det nærliggende hotell Finse 1222. Der lever de totalt isolert på grunn av et voldsomt uvær, en situasjon mange påsketurister vil kjenne igjen.

I en annen norsk krimklassiker, André Bjerkes (1918-1985) (alias Bernhard Borge), «De dødes tjern» fra 1942, er handlingen lagt til Daumannshytta ved Blåtjern. Også her utspiller det seg skumle og uforståelig hendelser i norske skoger.

Men det er altså Edgar Allan Poe som i den vestlige litteraturhistorien er kreditert med farskapet til grøsserfortellingen og detektivsjangeren. Enkelte av novellene hans henregnes til den «romantiske fortelling» som omfatter «skrekkinngytende historier». Slike grøsserfortellinger kalles også gotisk fiksjon, eller gotisk grøss, en litteraturmodus som kombinerer fiksjon, grøss og romantikk. Han hadde også stor påvirkning på annen europeisk skrivekunst på 1800-tallet. Særlig gjaldt det symbolismen i Frankrike. Poes interesse for psyken, sjelelige tilstander og psykologiske grensesituasjoner er typiske for symbolismen. I 1940-årene introduserer han det «moderne nervemennesket» i USA, slik Dostovjevskij gjorde det 20 år seinere i Russland med Raskolnikov og Hamsun i

Edgar Poe ble født i Boston der foreldrene var skuespillere. Før han var tre år døde begge og Edgar ble tatt hånd om av en velbeslått kjøpmann, John Allan som ga ham mellomnavnet Allan. Som barn gikk han på de beste skoler, var en gløgg gutt og begynte på Universitetet i Virginia i 1825. Fortsatt utmerket han seg akademisk, men også sosialt, - på en negativ måte. Han forlot universitet, angivelig på grunn av spillegjeld, fikk et anstrengt forhold til stefaren, og vervet seg i hæren. Den militære karrieren ble kortvarig. Etter å ha vært en tur innom Militærakademiet i West Point søkte han tilflukt i New York og senere hos en tante i Baltimore. Da hadde han allerede begynt å skrive, både dikt og noveller. Lukrativt var det ikke. Han var kronisk fattig, som mange forfattere på den tida. Alkoholens svøpe slapp heller ikke han unna. Kjærligheten forsynte han seg grådig av og da han forberedte sitt annet ekteskap dukket han uventet opp i Baltimore sist i september 1849. Den 3. oktober ble han funnet i forkommen tilstand, halvt bevisstløs og med klær ingen hadde sett ham i tidligere. Fire dager seinere døde han på sykehuset uten å kunne gjøre rede for seg. Dødsårsaken er et mysterium.

Slutten på Poes liv lyder som tittelen på en påskekrim: «Hva skjedde med Poe?»