Spontant er vi SV-ere og vil dele godene, men når vi får tenkt oss lenge nok om, blir vi Høyre-folk og synes de rikeste bør ha de største skattelettene.
De formulerer det ikke akkurat slik, de tre professorene ved Norges Handelshøgskole som har studert hvordan den menneskelige hjerne forholder seg til økonomisk rettferdighet, men det er det de sier.
«Lederlønningene strider med sunn fornuft», sa SVs finanspolitiske talsmann, Snorre Valen, for et par uker siden. Statoil-sjef Helge Lund får 14 millioner i året, mens de ansatte mister gratis kaffe og like gratis peanøtter. Slik kan det ikke fortsette, mente han.
Snorre Valen tok feil. Det er intuisjonen, ikke fornuften, som krenkes når Helge Lund og de andre medlemmene av det finansielle broderskapet (hvori opptatt noen innbyrdes rause kvinner) hever bonusen og deretter sjampanjeglassene.
Ifølge Alexander W. Cappelen, Erik Ø. Sørensen og Bertil Tungodden, som forsker på nevroøkonomi, hjernens forhold til penger, er mennesket nemlig instinktivt moralsk. Det er ikke nødvendig å appellere til fornuften for å få oss til å opptre rettferdig. «Tvert imot kan det være at moralsk atferd fremmes ved å la folk basere sine beslutninger på intuisjon», skriver de tre i en fagfellevurdert artikkel i siste utgave av Magma, Econas tidsskrift for økonomi og ledelse.
De tre begynner med å minne om at økonomisk teori tradisjonelt har lagt til grunn at folk «utelukkende er motivert av snever økonomisk egeninteresse». En slik konklusjon er jo lett å trekke for alle som ser hvilken makt det er i valgløfter om lavere skatt og færre bomringer. Partiene som vil ha høyere skatt utviser en beundringsverdig språklig oppfinnsomhet i jakten på formuleringer som ikke skal utfordre denne egeninteressen for mye.
Men den som studerer hjernens aktivitet heller enn partienes og finansmeklernes, oppdager noe annet. Nevroøkonomene benytter seg av moderne skanningteknologi, spesielt funksjonell magnetressonansavbildning (fMRI), for å undersøke hva som skjer i hjernen når vi utsettes for økonomiske valg. Resultatene er mer oppløftende enn vårsolen.
Daniel Kahneman, nobelprisvinner i økonomi, åpner sin bok «Thinking fast and slow» med en beskrivelse av hvordan hjernen har to systemer for å utvikle en tanke. Det første systemet, av oss legfolk ofte kalt magefølelsen selv om vi verken tenker eller føler med fordøyelsessystemet, er raskt, intuitivt, følelsesstyrt og underbevisst. System 2 er langsomt, anstrengende, logisk, kalkulerende og bevisst. De tre forskerne i Bergen har forsøkt å finne ut om økonomisk rettferdighet er en del av system 1 eller system 2. Er vi spontant rettferdige, eller krever moralske valg at vi regner nøye gjennom fordeler og ulemper for oss selv?
Svaret er at vi er spontant rettferdige. Smak på det. Før vi får tenkt oss om, sender hjernen et lynraskt signal: Gjør det rette, velg det alternativ som reduserer ufortjente økonomiske ulikheter. Vår toleranse for urettferdighet øker dess lenger vi tenker.
Hjernen er ikke kommunist, vi tåler fint at ikke alle har samme lønn. Cappelen, Sørensen og Tungodden skriver at deres forskning bekrefter at «folk faktisk liker visse typer ulikhet», nemlig den som er proporsjonal med innsatsen. Du skal ikke få etter behov, men etter ytelse.
Når denne proporsjonaliteten forstyrres, når noen får uforholdsmessig stor belønning, skjer det imidlertid noe i den delen av hjernen som heter ventral striatum. Der ligger vårt biologiske belønningssystem, som aktiviseres av tilbud om mat, sex eller penger, og det er her den økonomiske rettferdigheten blir prosessert.
Denne prosessen virker slik at hvis vi må handle raskt, gir vi mer til fellesskapet. Jo lenger tid vi bruker på en økonomisk beslutning, desto større er sjansen for at vi tar mer til oss selv.
De tre professorene fra NHH har utført en omfattende studie i samarbeid med danske kolleger. 1500 dansker fikk bestemme hvordan de fritt ville dele 150 kroner med en annen person. De som delte likt, brukte kortere tid på beslutningen enn de som tok alt selv.
«Disse resultatene peker i retning av at det er et generelt menneskelig trekk å være predisponert for å handle rettferdig. I Kahnemanns språkdrakt kan vi si at det kun er nødvendig å kalle opp system 2 når vi planlegger å overstyre vårt rettferdighetsinstinkt», skriver forskerne.
Denne type studier er blitt forsøkt diskreditert ved påstander om at deltakerne oppfører seg slik de tror forskerne ønsker. Cappelen, Sørensen og Tungodden konkluderer imidlertid med at resultatene fra deres egen forskning «peker klart i retning av at denne kritikken ikke har hold, og at rettferdighetsmotivet er dypt forankret i menneskets natur».
System 2 har styrt verdensøkonomien nesten uten motstand de siste tiårene. Politiske partier som vokste fram på det intuitive kravet om rettferdighet, har tenkt seg om for lenge og er kommet til at kapitalen ikke må pålegges for sterke begrensninger og har akseptert et belønningssystem som ikke vekker begeistring i den ventrale striatum. Onsdag dokumenterte Aftenposten at lønnsveksten for toppledere i kommuner og fylkeskommuner har vært dobbelt så høy som for ledere i private bedrifter i perioden fra 2008 til 2013. Både Snorre Valen og vi andre husker hvem som styrte landet i disse årene.
En annen studie, utført av forskere fra Harvard, University of Utah og Rice University, publisert i 2010, viser at jo høyere lønn en leder får, desto dårligere behandler bedriften de ansatte. Forskerne kalte det «moralsk frakobling», som er det som skjer når man funderer for lenge på hva som er rettferdig.
Tenk litt på det før vårens lønnsoppgjør ruller videre, men tenk raskt.
sven.egil.omdal@aftenbladet.no
Følg på twitter.com/svelle
