Unnskyld, men du skulle ikke ha et lite forbud til en fattig stakkar? Bare et bitte lite forbud til jeg kommer meg i ærlig arbeid og ikke lenger ødelegger idyllen.
Jeg gir ikke til tiggere. Spiller de alt annet enn trekkspill, slenger jeg gjerne en mynt i hatten. Jeg kjøper fire eksemplarer av gatemagasinet Asfalt av slitne, men alltid høflige selgere, men jeg anlegger byblikket – det som ser, men likevel ikke ser – og går raskt forbi romkvinnen som sitter rett på den vårkalde brolegningen og fryser gjennom åtte skjørt .
Jeg gir ikke, fordi det er mer ubehagelig å gi enn å la være. Den enorme forskjellen mellom alt jeg har og alt hun mangler, blir mer påtrengende i det øyeblikk jeg stanser og etablerer en slags kontakt.
De pittoreske middelaldergatene i byen jeg kaller min, mister noe av sin sjarm når en tilreisende fra Romania legger seg på kne og folder hendene i en taus bønn til oss som går forbi. Jeg skulle ønske han ikke var der.
På jakt etter argumenter som kan forsvare denne ubekvemme trangen til å gjøre fattigdommen usynlig, vendte jeg meg til Kristin Clemet. Gjennom to lange bloggposter har hun tvilt seg fram til at vi bør gjeninnføre det forbudet mot tigging som forsvant ut av lovverket da Løsgjengerloven ble opphevet i 2006. Som vanlig er hennes resonnementer grundige. Hun har lest forskningsrapporter og innstillinger, og er kommet til at det er forskjell på «enkeltstående tilfeller av tigging», som vel er det som skjer når en skjelvende alkoholiker ber om en tier til en kopp kaffe, og «systematisk tigging».
Det siste er, i følge Clemet, en spesielt uønsket form for sosial dumping. Den tigging som romfolket bedriver i norske byer, er et arbeid «som ingen har etterspurt, det er totalt uproduktivt, kaster svært lite av seg, og er uregulert». Hun siterer forskeren Ada Ingrid Engebrigtsen, som har bodd med romfolket og skrevet doktorgrad om dem. Clemet har merket seg Engebrigtsen skildring av ritualet i landsbyen i Romania før tiggerne drar nordover. De tar av seg den rumenske rom-drakten, som er en viktig etnisk markør og ifører seg den fattigslige tiggerdrakten.
Men Engebrigtsen har også sagt mye annet, som Clemet ikke siterer. Til Gudbrandsdølen sa hun i 2011 at rom-tiggerne ikke er ofre for trafficking, «de er heller ikke skurker fra mafiabander. Slike påstander er hentet ut av det blå. Det eneste «organiserte» er at familier hjemme i Romania spinker ihop penger for å sende familiemedlemmer med buss eller bil til Norge».
Seks av ti nordmenn ønsker et forbud mot tigging. Begge regjeringspartiene ønsker kommunale forbud, Senterpartiet vil ha en nasjonal bestemmelse. Politiet i de store byene vil ha hjemmel for å bøtelegge, arrestere eller bortvise tiggerne, og i det politiske klima vi for tiden har, pleier politiet å få det som de vil. Før sommeren vil vi sannsynligvis få en ny lovbestemmelse som innskrenker rettighetene til en gruppe som har altfor få av dem fra før. For vi er svært selektive i vår trang til regulering. Ingen ønsker å forby tv-aksjonens bøssebærere eller fengsle de narkomane som tigger til det neste skuddet, det er romfolket i gatene vi vil ramme.
For å oppnå det vi egentlig ønsker, som er å sanere gatebildet, lener vi oss på en rekke vikarierende motiv. Mye av tiggingen er aggressiv, hevdes det. Folk får ikke sitte i fred med hvitvinen på uterestaurantene. Men slik adferd kan allerede straffes etter Politilovens paragraf 7. Det er ikke vanskeligere for politiet å bøtelegge, bortvise eller arrestere en som forstyrrer den offentlige ro, enn en som stille sitter og ber om ti kroner.
Det følger mye kriminalitet med tiggingen, hevder politiet. Men i Danmark, som er det eneste landet i Norden med et nasjonalt forbud mot tigging, sier visepolitidirektøren at det er «absurd å mene at personer som ikke får lov til å tigge, vil gå over til å begå kriminelle handlinger». Hvorfor mener vi da at de som allerede tigger, også stjeler? Tyveri er uansett straffbart, og kan bekjempes med de lovene vi allerede har.
Kristin Clemet skriver at hun i utgangspunktet var mot å forby tigging, «ut fra den liberale grunnholdning at mennesker må få gjøre hva de vil, så lenge det er frivillig, og de ikke skader andre.»
Før hun landet på det illiberale standpunkt at noen slike skadefrie handlinger likevel bør forbys, burde Clemet vurdert den amerikanske rettstilstanden. Senest i fjor slo den føderale appelldomstolen fast at den som tigger er beskyttet av det første grunnlovstilleggets bestemmelse om ytringsfrihet. Ernest Sims, en krigsveteran fra Grand Rapids, Michigan, ble arrestert den 4. juli, av alle dager. Han hadde bedt om en slant til bussen hjem. Retten slo fast at anmodningen hans er en beskyttet ytring i USA. Lokale politivedtekter som forbyr all form for tigging, er grunnlovsstridige, slo retten fast, som den har gjort før. Slik burde det være også i Norge, ikke minst i dette Grunnlovens år. Ingen bør kunne bli straffet for å si «hjelp meg».
Venstre har påpekt at det er et etnisk forbud vi er i ferd med å innføre, mens Kristelig Folkeparti minner om at et forbud mot tigging, begrunnet med faren for menneskehandel, i realiteten gjør ofrene til forbrytere. Fornuften er en ensom ting, i denne saken forvaltes den av to av Stortingets minste partier.
Bergen innførte meldeplikt for tiggere i 2010 og så at problemet ble så lite at det nesten forsvant. Men de gjorde mer, og det er beskrevet i Stortingsproposisjon 152 L (2012-2013). I samarbeid med kommunen innførte politiet egne mangfoldspatruljer som tok kontakt med tiggerne, ga dem informasjon – også på rumensk – og lærte dem å kjenne.
Det siste er det vanskeligste av alt. Vanskeligere enn forbud. Vanskeligere enn å gi tiggerne i gatene noen småmynter. Men det er antakelig det eneste som kan skape forandring.
sven.egil.omdal@aftenbladet.no
Følg på twitter.com/svelle