For meg er flyplassen starten på en drøm. For henne var den et skritt nærmere en knust drøm.
Denne historien starter på Værnes en tidlig torsdag morgen sist uke.
Eller den startet dagen før med at katta forsvant.
Bare seks måneder, stakkar, og ute snart et døgn. Kom ikke selv om vi kisset og lette overalt. Men far har en viktig jobb å gjøre, og katter kommer jo tilbake – de har ni liv, vet du.
Dermed bar det mot Værnes. Alltid den samme følelsen. Om at verden venter. I dette tilfellet Oslo.
Som dere lesere vet er det utfordringer i mediebransjen, og vi i avisene justerer oss ned på papir og opp på nett. For å få til godt nytt digitalt kulturinnhold må vi samarbeide med andre i samme situasjon. Derfor blir det noen reiser opp og ned halve Norge for å tenke kloke, digitale tanker.
Det var et slikt morgenfly fra Trondheim til Oslo vi skulle ta. Jeg og bokansvarlig Ole Jacob Hoel. Hodet var fullt av tanker om denne nye ideen vi skulle diskutere.
– Åslo. Åslo??
Kvinnen peker i retning gate-en og jeg bekrefter smilende, ja det er veien til Oslo.
– Help me?
Kvinnen peker på en koffert, to plastikkposer, en babybjørn bærepose. Og tre barn i alderen ett til fem år. Det står helt klart for meg at hun aldri vil greie å få med seg alt dette på flyet.
– Litt lite framsynt ikke å tenke på det, da, tenker jeg. Har hun liksom lagt inn hjelp fra fremmede som en del av planen?? De smålige tankene dyttes bakover og jeg bærer koffert og poser, mens Ole Jacob leier toåringen. Hele familien kommer seg på flyet. Flyvertinnene himler med øynene. Jeg hører dem sier til hverandre at passasjeren ikke kan et ord norsk eller engelsk. Bare russisk.
Vi sitter bak familien. Snakker litt om litteraturjournalistikk på digital plattform. Tenker litt på katta. Hvor KAN den være??
I treseteren foran oss sitter det fire mennesker. Den yngste sover i fanget på mor. Den midterste hylskriker. Den eldste holder humøret oppe og kommer innimellom med noen norske gloser.
Så skal vi av flyet. Tankene er fokusert rundt møtet. Kan det ligge en knallidé der fremme over møtebordet i Aftenposten? For reisefølget foran oss er det mer kortsiktige og prekære utfordringer.
Flypersonalet mener vi bare skal ignorere dem.
– Det er ikke deres ansvar, sier de.
– Kommer dere til å hjelpe dem, da?
– Bare ut av flyet, repliserer flyverten.
Familien kommer seg ikke en meter uten bærehjelp fra de digitale journalistene. Så slik blir det.
– På ett eller annet tidspunkt må vi jo bare gi opp dette her, sier Ole Jacob leiende på toåringen.
– Istanbul. Police, sier kvinnen. Hun peker på en utskrift med reiserute Trondheim-Istanbul-Baku.
Ole Jacob leser papirene. Blir matt i blikket.
–De er kastet ut av landet. De skal reise til Baku i dag. Kommer fram i tretida i natt.
Det går et ras gjennom kroppen. Skal de til Baku i dag? Uten mer enn en koffert og noen plastikkposer? De som ikke kom seg av og på flyet fra Trondheim til Oslo? Asyl- og innvandringspolitikken fikk plutselig fire ansikt. Det skjer noe når politikk får ansikt. Kloke resymeer om at barna kan bli brukt som forhandlingskort i en søkeprosess, og den tverrpolitiske enigheten om en streng, men rettferdig, asylpolitikk blir kald i møte med en varm barnehånd og redde øyne.
–Meeting point. Meeting point, sier kvinnen og peker på utskriften. Det er bilde av søylen mellom innsjekkingsskranke C og D.
Vi skjønner at de skal opp i avgangshallen å vente til klokka 09.20. Formodentlig på «Police» – for å kastes ut av landet.
En mor. En baby. En toåring og en fireåring.
Vi går gjennom gangene i Gardermoen. Børstet stål, heltre. Velstandssamfunn.
Familier og forretningsfolk haster forbi oss.
Jeg har tatt toåringen på arma – han gikk i alle retninger da han fikk gå selv. Mor har ikke sjans til å følge med på virringen til toåringen – hun har babyen.
En varm liten neve holder seg ekstra hardt fast i jakkeermet mitt når vi nærmer oss rulletrappa. Storesøster er livredd og tør ikke ned den fryktinngytende rulletrappa.
Oppe ved «Meeting point» setter storesøster opp et digert smil. På et slags norsk jubler hun: Mamma, se, se: Meeting point. Som på bildet!
De hadde klart det, tenkte hun sikkert. Selv om mamma måtte ha hjelp, hadde de klart å komme seg dit de skulle. Slik det sto på arket.
På det samme arket står det Baku. Og utkastelse. Det vet hun nok ikke noe om.
Vi får mobiltelefonen til kvinnen, hun har slått et nummer. Mannen som tar telefonen bekrefter at han kommer klokka 09.20 på Meeting point.
– Ti minutter, så er vi der, sier mannspersonen. Det er sikkert de som skal følge dem ut – police, tenker jeg og spør i befippelsen ikke hvem han er.
– Ten minutes, sier jeg til kvinnen etter å ha lempet utstyret ned under Meeting point. Viser med ti fingre slik at hun skal forstå.
– Thank you, sier kvinnen og viser for første gang følelser. Hun er på gråten.
Eldstedattera er fortsatt fornøyd med å være på rett sted og sier glad til seg selv: «Meeting point – Meeting point».
Vi vinker til de fire og går ned til ankomsthallen
– Fy faen, sier jeg til Ole Jacob.
Han sukker oppgitt. – Det er ikke riktig, dette.
Vel nede småløper vi – kjører billettløst på flytoget (må huske å få kvittering slik at jeg får tilbake utlegget) og er snart i hovedstaden og inn i møte med gode kolleger fra regionsavisene i Norge. Rakk det med god margin, selv om vi ble hindret av en familietragedie.
På turen hjem satt vi med hver vår gode og distingverende bok og sov oss over fjellet,
Vel hjemme er katta ennå ikke kommet til rette. Det er gråt og sorg i huset. Vi saumfarer nabolaget – i flere timer. Like før vi gir opp, går jeg over en grense og spør om å få lete i gangene i nabohusene. Og der, oppe i loftsgangen til et av nabohusene... Der ligger hun og ser på meg, mjauer når jeg stormer bort til henne – overlykkelig for å ha avverget en liten familietragedie. De fem neste minuttene er blant de lykkeligste vi har hatt sammen som kjernefamilie.
Etter at ungene har lagt seg, forteller jeg om familien på vei til Baku. Må fortelle det i bolker for ikke å miste fatningen.
Tre dager senere er det nasjonaldag.
Den lykkelige katte-eierfamilien skal på overraskelsestur til Kristiansand. På Værnes er det meste stengt. Men noen butikker og restauranter er åpne. De snakker svensk alle sammen som er på jobb denne dagen. Gratulerer oss med dagen og serverer oss is og rekesmørbrød.
Vi går mot gaten.
I en bokhandel står en mann og ser i Jo Nesbø-boka «Politi». Han holder den opp slik at kona ser den. Hun står noen meter unna.
– Tror jeg kjøper med meg denne, sier han.
– Den har du fra før. Du fikk den av meg i fjor.