Neste lørdag utpekes landets neste statsminister. Vi kunne selvfølgelig ha valgt Jonas, men Norge er ikke et slikt demokrati hvor velgerne har noe de skulle ha sagt.
Mye rart kan selvsagt skje, men som oftest er det jo det minst rare som vinner. Derfor blir sannsynligvis Jonas Gahr Støre statsminister om noen år. Da vil han vite at han har fått sitt votum fra, tja, et par hundre mennesker?
Det er slik vi gjør det i Norge. Bare fem prosent av norske borgere er medlem av et politisk parti. Rundt én prosent av disse igjen blir delegater på landsmøtene. Landets framtidige leder, personen som skal fronte samfunnsutviklingen og samle flertall for til dels dramatiske endringer, utpekes av færre mennesker enn det er på én enkelt forestilling av «Game of Thrones».
I 1980 var hver sjuende nordmann medlem av et politisk parti. Nå er det hver 20. Det er omtrent på snittet i Europa, men partier i andre land inkluderer i det minste medlemmene, få som de er, i utvelgelsen av sine ledere. I Danmark deltok 45000 av de 46000 medlemmene i uravstemningen da Helle Thorning-Schmidt i 2006 ble valgt til leder av det sosialdemokratiske partiet. I Storbritannia avga 200000 partimedlemmer stemme da David Cameron i 2005 ble de konservatives leder. Begge ble senere statsministre.
Eirik Løkke i Civita har skrevet et notat om den norske valgordningen, og beskriver hvor minimal innflytelse vi har over utvelgelsen av personene som skal styre oss. I motsetning til mange andre land som står oss nær, lar vi den indre kjerne i partiene utpeke våre tillitsvalgte, uten mulighet for å endre på noe de få minuttene vi står i valglokalet. Han har kalt notatet «Oligarki eller demokrati?», og dokumenterer nokså overbevisende at vi heller mot det første.
Løkke skriver at norske velgere har «unikt liten innflytelse» på sammensetningen av parlamentet, sammenliknet med andre demokratiske land. Nominasjonsprosessene er lukket, i 2005 var det bare 1,4 prosent av befolkningen som deltok. Sammenliknet med dette, er kirkevalgene de rene massemønstringer. Når denne eliten har satt opp listen, er det fint lite vi kan gjøre. Partienes nominasjon ved stortingsvalg er aldri blitt endret av velgerne. Valgloven er innrettet slik, det er ikke meningen at de mange skal overprøve de (svært) få.
I boken «Mot valg», som Font forlag ga ut i vår, skriver den belgiske kulturhistorikeren og forfatteren David van Reybrouck at Europa lider av et demokratisk utmattelsessyndrom. Valgdeltakelsen er lavere enn noen gang siden 2. verdenskrig, og fortsetter å falle. Stadig færre bryr seg om å delta aktivt i de politiske partiene, i Nederland er bare én av femti borgere med i et parti.
Norske politikere nyter ennå stor tillit – relativt sett. Men det relative er ikke noe særlig å henge hatten på. Det globale korrupsjonsbarometeret til Transparency International viser at politiske partier over hele verden blir betraktet som samfunnets mest korrupte institusjoner. Ni av ti grekere mener at partiene lar seg kjøpe, åtte av ti franskmenn mener det samme. I Norge er det fire av ti som deler denne oppfatningen. Relativt sett bra, men likevel et absolutt problem.
Én viktig årsak til det politiske apparatets synkende legitimitet, kan vi godt kalle First House-syndromet, eller som Frank Rossavik kalte det i en kommentar i BT for noen dager siden: Den manipulerende statsmakt. Statsråder og statssekretærer, diplomater og stortingsrepresentanter tar med seg nettverkene og innsikten i det politiske system over i en virksomhet der begge deler er en høyt priset vare.
Når Troms Kraft, et offentlig eid selskap med oppgaver som er livsviktige for samfunnet, havner i bråk fordi de har gitt ulovlig støtte til Senterpartiet, kontakter de First House, hvor en vararepresentant til Stortinget for det samme Senterpartiet, arbeider. Han gir dem – i hemmelighet – råd om å dytte ansvaret over på Senterpartiet. Det er tross alt Troms Kraft som betaler for rådet.
Drammen kommune betaler First House 300000 kroner for å sikre byen et nytt sykehus. I byrået blir oppdraget håndtert av tidligere helseminister Bjarne Håkon Hanssen og nåværende landbruksminister Sylvi Listhaug. Først når den, for tiden nokså svekkete 4. statsmakt, i form av Drammens Tidende, biter seg fast i saken, får velgerne vite hvordan skattepengene blir brukt. Administrerende direktør Per Høiby sier som alltid: «Vi kommenterer ikke kundeforhold.»
Kommunen, av det latinske communis, som betyr felles, er blitt en kunde som må omgis av sekretesse. Den er ikke lenger oss.
For tiden forhandler USA og EU om en frihandelsavtale som kan få enorme konsekvenser også for Norge. Og her er «enorme» et forsiktig begrep. Et slikt frihandelsområde, som vil omfatte halvparten av verdensøkonomien, vil påvirke norsk industri, arbeidsliv, landbruk og handel mer enn vi kan ane. Da organisasjonen Corporate Europa forlangte å få vite hvem EU-kommisjonen hadde møtt for å få innspill til Europas posisjoner i forhandlingene, kom det en liste over 119 møter med interessegrupper. 93 prosent av møtene var med store selskap eller lobbyister for store selskap, storebrødrene til First House. Der skapes politikken, ikke på åpne møter med en politisk mobilisert befolkning.
Noen av disse selskapene vil ha rett til å saksøke nasjonale regjeringer for «tap av framtidig profitt» hvis de ikke får det som de vil. På samme måte som nasjonale regjeringer kan bli straffet av EU om de ikke følger reglene fra Brussel. Det hjelper lite om velgerne i disse landene faktisk ønsker en annen politikk. Vi har ikke reelle valg, bare en begrenset frihet til å avgjøre hvem som skal følge reglene på våre vegne, selv når de er i vår disfavør.
Hva var det nå vi feiret så heftig i mai, folkestyret?
sven.egil.omdal@aftenbladet.no
Følg på twitter.com/svelle