Vårt samfunn har bestått den vanskeligste prøven. Men mange må leve med sorgen og savnet.

Det er 22. juli. Tre år har gått siden den verste terroren etter krigen rammet oss. 77 mennesker mistet livet, 69 av dem ble skutt på Utøya. De aller fleste var ungdommer på AUFs sommerleir. I dag minnes vi dem alle, pluss de mange som ble skadet og såret på Utøya og i Regjeringskvartalet.

«Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Men aldri naivitet». Det var daværende statsminister Jens Stoltenbergs (Ap) budskap etter terroren. I det store og hele har han fått rett. Selv om det på mange områder er rettet legitim kritikk, har vi nå en avstand til grusomhetene som gjør at vi kan si at både den folkelige,den juridiske og den politiske reaksjonen har vist frem Norge på sitt beste.

Rettssaken ble et skoleeksempel på domstolens forståelse av samfunnet den tjener. Uten juridisk grunn valgte retten å løfte frem landesorgen. Kommisjonen som evaluerte myndighetenes innsats 22. juli leverte en rapport full av ramsalt samfunnskritikk. Konklusjonen var at det var ressurser nok, men de fant ikke hverandre. Særlig politiets arbeid fikk hard medfart fra kommisjonen som advokat Alexandra Bech Gjørv ledet. Mottakelsen Gjørv-rapporten fikk viste at hele det politiske miljøet tok kritikken inn over seg. Den ble lagt til grunn for bedre beredskap og nye reformer.

Men det har tatt lang tid å få på plass bedre vern mot terror. Fortsatt gjenstår det kritikkverdig mye. Samtidig forstår vi at det er vanskelige prosesser, som for eksempel nye politimetoder som utfordrer personvernet ytterligere. I tillegg er det samhandlingen innenfor politiet, det er forholdet til Forsvaret, det er gjenoppbyggingen av Regjeringskvartalet - bare for å nevne noe.

Arbeiderpartiet satt med regjeringsansvaret da terroren fant sted.

- Hatet mot Ap lever ennå, sa tidligere statsråd og AUF-leder, Anniken Huitfeldt, til Klassekampen i går. Hun minnet om at det er marginale grupper som står bak. Uansett hvem det er, er det grunn til å reagere skarpt.

Terroristen er rettferdig dømt. Samfunnets reaksjon viser at han aldri får rett.