Mange kvinner går i hemmelighet å tenker på at de skal forlate sin mann ved første mulighet.
Kanskje skal de vente til barna har blitt litt større, eller til ferien er over, eller til de møter en vakker mann de forelsker seg i. Eller hun har lagt inn bud på en leilighet og venter bare på å få tilslaget.
Mannen går og aner lingenting, han kan til og med synes alt går så mye bedre nå fordi det er færre konflikter i heimen.
Hun bruker tiden flittig: ordner med leilighet, bestiller nye møbler og alt mulig nytt inventar til kjøkkenet, avtaler flyttehjelp fra venner, informerer familie og kollegaer, og har en meget spesiell god venn hun spiser middag med.
Selv barna vet og har visst det en stund.
Så kommer den dagen da ektemannen får vite hvordan ståa er: Hun vil ut, hun vil skilles, hun er helt ferdig med ham. Han spør hvorfor, og hun svarer at det må da han ha innsett etter alle år hvor hun har mast og etterlyst hans deltagelse mentalt som fysisk.
Han sier at de har hatt det så fint i det siste, at hun er hans drømmeprinsesse, hun svarer at det er for sent, for han er ikke hennes drømmeprins. Han spør om hun vil gi ham en eneste sjanse til og demonstrerer sin verdi ved å gjøre alt mulig i huset fra morgen til kveld et par dager mens hun pakker de siste tingene sine.
Hun rister bare på oppgitt på hodet og sier at det der kunne du tenkt på før. Jeg forsto ikke alvoret sier han. Vel, jeg er tom sier hun, nå orker jeg ikke mer, farvel. Og så går hun, og kommer aldri mer tilbake...
Tilbake står mannen med tusen spørsmål....
Opplevd noe lignende???
Diskuter denne saken
Innsendt av Velger, 25.02.2010 20:32:31
så har jeg hørt ett argument jeg tror på...Og det er at kvinner klager på at mannen blir som ett av de andre barna. En som hun må ta hensyn til. Sånn skal de jo IKKE være.
Mange sier at veien til mannen hjerte er gjennom maten. Kanskje veien til kvinnens hjerte er gjennom barna? Å være en hensynsfull, ansvarlig og oppdragende far?Innsendt av gutt28, 25.02.2010 19:34:27
Har akkurat blitt dumpet av samboeren min. Hun tok med seg dattera vår på 7 mnd og flyttet midlertidig hjem til moren sin. Hun sier hun fortsatt elsker meg, men hun vil ikke være i forholdet lengre. Jeg har det utrolig vondt. føler ikke at jeg er i kategorien Mann som ikke har peiling, men det har hendt at jeg har vært på kamerattur. Men vi er sammen veldig mye og har det av og til fint og av og til litt kjipt. Hun har allerede bestilt time hos familiekontoret for å snakke om hvordan vi skal gjøre det med dattera vår. Jeg er i den oppfatning at vi heller skal bruke den timen hos Familiekontoret til å forsøke å forsones. Det er viktigere å prøve å holde sammen i og med at vi har ei datter som trenger begge foreldre. Vi har (hadde) et greit forhold, ikke så mye krangling, litt blir det jo, sexen er så som så rett etter en fødsel, men jeg elsker henne og ungen vår over alt på jord. Håper hun endrer mening og kommer hjem igjen. Jeg føler meg helt tom innvendig. Og jeg er midt i pappapermen min... det er så innmari kjipt! Noen som kan si noen trøstende ord
Innsendt av EA, 25.02.2010 21:28:09
Jeg får si det slik at jeg synes du tenker og reagerer akkurat som jeg ville ha gjort. Jeg mener som deg at det viktigste er å holde sammen av hensyn til dattera deres. Finne tilbake til det som var - den gjensidige kjærligheten som førte fram til at dere fikk ei datter sammen. Men om så skulle være at samboeren din ikke vil forsones, så kan det tyde på en egoisme og barnslighet hos henne som kan gjøre det vanskelig videre i livet. Du skal videre i livet, og det kan du greie selv uten henne! Gi henne en mulighet, still med åpne armer. Det er alt du kan gjøre. Takker hun nei, er hun ikke verd deg.
Innsendt av Sara, 26.04.2009 14:52:41
Jeg er en jente på 23 år som har vært sammen med en gutt i snart 3 år. I snart et år har vi slitt med forholdet vårt. Det vil si at jeg har følt ubehag og utilfredshet i lag med ham. Hver gang jeg tar opp med han at jeg ikke trives og ønsker å ta en pause begynner han å gråte, og true med å gjøre dumme ting. Jeg får vondt av ham og blir fysisk nedbrutt at dette, jeg er veldig glad i han, men jeg føler jeg blir ”kvelt” av han. Han er en av den typen som er svært omsorgsfull, veldig snill og god på mange måter, ikke misforstå meg, dette er veldig bra egenskaper og jeg setter veldig pris sånn sett. Men jeg vet ikke om han er idealmannen, til tider føles det bare ikke riktig. Jeg kan ta meg selv i å sitte og tenke ”Hva er det jeg holder på med?, Hvorfor gjør jeg dette mot meg selv”?. Av medlidenhet blir det alltid til at jeg unnskylder meg etter at vi havner i en ”hard” diskusjon. Jeg ser meg lei av dette, gang på gang bringer jeg det opp, gang på gang begynner han å gråte og nekter meg å finne ut av hva jeg selv vil med mitt eget liv. Akkurat nå handler det om ”oss” to hele tiden, er lei av denne konstruksjonen. Jeg tenker at jeg må finne ut av med egne tanker, følelser, ønsker og lignende før jeg kan bli ”oss”. Jeg er ikke klar for å ta det store steget og gifte meg eller samboer, føler jeg er nødt til å prøve ut en del ting før jeg gjør dette. Som for eksempel å reise litt rundt, studere i utlandet. Noe som han står til hindring for føler jeg. Når jeg for eksempel har nevnt at jeg ønsker å reise eller studere i utlandet sier han at vi kan gjøre det sammen når han er ferdig med studiene sine. Jeg må altså belegge meg på hans planer. Dette funker dårlig for meg, jeg kan ikke bare ta avbrekk fra studiene for å vente på ham så vi kan reise og lignende. Eller setter ”livet på vent”. Han er bare 23 han også, når jeg spør om han virkelig ønsker å tilbringe resten av livet i et ekteskap sier han håndfast ja, så absolutt, det er alt han ønsker. Selvfølgelig har jeg lyst til å gifte meg og stifte familie, selvfølgelig har jeg lyst til å være en god hustru, og skape et godt og trygt hjem for mine barn. Men jeg tenker at veien dit er basert på hvordan jeg legger opp livet mitt fremtil den tid. Selv om jeg vet at det ikke er noe garanti for at man kommer til å være gift for alltid etter en viss alder så tenker jeg at sjansene er større hvis man har livserfaring og ro i seg. Noe som jeg føler jeg til en viss grad mangler.
Jeg ser ingen utvei enn å komme meg ut av dette forholdet, men føler jeg er fanget! BOKSTAVLIGTALT! Tanke og følelsen skremmer meg, jeg blir nærmest overveldet av kvalme. Jeg føler han er veldig egoistisk når han presser meg på denne måten, men har ikke klart å få han til å forstå dette. Han nekter på alt, han mener alt han gjør er for ”oss”. Når det kommer til det mer intime ved forholdet unngår jeg så godt jeg kan for å ha sex med ham. Jeg syns det til tider kan være ubehaglig å kysse han. Det føles som om det er spunnet et nett rundt meg, jo mer jeg prøver å komme meg ut, jo mer blir jeg sittende fast…………Innsendt av EB, 25.02.2010 21:32:05
Snarest! Bli ferdig med han. Dette vil ikke gå. Å kutte ut nå er til det beste både for deg og han! Bygg deg opp ditt eget liv og føl at du er selvstendig og uavhengig før du binder deg til noen. Det sier en gammel bestefar som har levd livet!
Innsendt av RI, 17.11.2008 18:51:09
dere er løøe alle sammen ass, dårlig liv =p
Innsendt av tlde, 27.05.2008 22:24:03
I mitt ekteskap var det jeg som var mest aktive part. Fra første date til bryllupsdagen. Jeg organiserte og styrte barneproduksjon og husvisninger. Han har mange praktiske og teoretiske egenskaper, og til tider jobbet vi adskilt.
Har en medfødt biologisk ubalanse som gjør meg mer sårbar for stress, især følelsesmessig. Dette gjorde meg etterhvert oppmerksom på vår manglende kommunikasjon. Jeg tvilte på at jeg kunne leve så fattig for hans ord et helt liv.Så kom 40-årskrisa, og de sterke følelsene som jeg ikke visste hvordan jeg skulle kontrollere.Jeg våget ikke lenger bli i ekteskapet. Jeg visste jeg kunne bli utro, og klarte ikke leve med løgn.Jeg drakk meg full og gjorde det slutt. Sa jeg ikke klarte mer.Nå ser jeg at disse årene med kjemi vil forsvinne snart. Jeg er fortsatt alene. Dating prøver jeg, men det er umulig både å leve uforpliktende og forpliktende. Jeg tror ikke lenger jeg er i stand til å få til et samliv.Jeg vet ikke hvilket råd jeg skal gi. Jeg har tenkt at det er bedre å krangle og "sloss" for å finne en kommunikasjon, enn at en lider i stillhet. Ikke gi deg dersom sexlivet trenger rehabilitering. Ikke nøy deg med rutine, kjemp for lysten.Innsendt av Vinterpusen, 04.03.2008 01:52:38
Jeg er gift med en mann som jeg hele tiden har stolt 170% på. Jeg har trodd at han elsket meg og var glad i meg.
Desverre så fikk vi ikke den letteste starten i forholdet v årt - da en del utenforstående problemer dukket opp. Vi var begge klar over at dette var en fase som kom til å gå over.Men så kom plutselig dagen da han "ut av det blå" sa at han ønsket å bo alene en periode. Som den tillitsfulle personen jeg er stolte jeg på ham, at vi skulle bo hver for oss en liten periode - slik at vi kuknne få orden på tingene - for deretter flytte sammen igjen.Men det viser seg nå at ALT har vært løgn fra hans side. Han har sagt alle de gode tingene bare for å få meg ut av huset, skiftet lås etc etc. Han har frem til li dag sagt at han var glad i meg, hatt sex med meg etc. Jeg har hele tiden trodd på at det var ekte - men så viser det seg nå i kveld at alt har vært et skuespill. Jeg fikk slengt i ansiktet at han nå ønsket å skille seg, at han hadde vært utro den gangen han ikke kom hjem før ut på ettermidagen...Jeg er i sjokktilstand - ønsker bare å slippe smerten. Klarer ikke tanken på at dette er sant, at han har brukt meg denne tiden, latt meg tro at han var glad i meg, brydd seg om meg, ringt meg 5-12 ganger om dagen - for nå å si at alt var skuespill? Er det virkelig mulig?Klarer ikke å se for meg at jeg skal klare å leve etter dette. Jeg flyttet fra hjemplassen min til en annen kant av landet, solgte leiligheten jeg hadde for å flytte til mannen min. Så viser det seg nå at alt bare har vært tull? Hvordan skal jeg kunne gå videre i livet etter dette? Er så deprimert at jeg ser mørkt på alt...er det noen der ute som har opplevd noe lignende? Er det noen som kan snakke med meg?Innsendt av Olga Nilsen, 13.05.2007 22:42:27
Jeg hadde en samboer i 14 år, fikk to barn sammen. Han prioriterte matrielle goder, penger og jaktturer sammen kamerater. Vi hadde det godt økonomisk så det bekymret oss ikke. Men jeg ble sittende hjemme med to små barn mens han dro på jakt og byturer.... Sex skulle være kun når han hadde behov ( å det var jaggu meg sjelden). Til slutt så orket jeg ikke mer av dette, å ba han flytte ut. Han hadde tusen spørsmål han også, men fikk til svar at han kunne tenke over hvordan har du behandlet meg i 14 ÅR? Skjønte ingenting nei...neivel ikke den gangen nei...men nå 4 år etter skjønner han det. Men det er for sent nå, for jeg har en snill, omsorgsfull samboer, som spør meg hvordan jeg har det osv. Vi har mange fine kvelder i armkroken og talglys vi ja. Livet er herli ja:-)
Innsendt av CS, 10.04.2007 00:32:53
Disse spørsmålene er satt noe på spissen, men jeg fyrer av...
1: Hvorfor tror kvinner at de må oppdra menn de inngår et forhold til? Var de ikke klar over hvordan mannen var den gang de inngikk forpliktelsen?2: Hva er det som skaper denne ubalansen i forholdet, der kvinnen ser på mannen omtrent som sitt barn og føler de må behandle ham som et?3: Hvordan oppfatter dere kjønnsrollene i et forhold? Skal alle oppgaver i og utenfor huset deles fullstendig, eller hører enkelte oppgaver naturlig til det enkelte kjønn?4: Sex. For min del er det essensielt i et forhold at begge parter deltar aktivt i å dyrke sexlivet. Er dette en misoppfatning fra min side? (jada, spørsmålet har en bitter ettersmak...=)Kommenterer på nr. 3: Er mannen god på klesvask? Er kvinnen god på felgrens og polering? Viktig eller ikke, dette er oppgaver som hører husstanden til.Skyt meg nå. Jeg er ikke kvinnehater, men det har grodd en skepsis til kvinnen og deres motiver. Etter en storsmell, ja.Innsendt av Lizzi, 03.02.2010 12:38:07
Jeg tror disse tingene er veldig individuelle. Det er nå ikke alltid kvinnen som er syndebukken i ditten og datten. Hvis man har prøvd absolutely alt for å kommunisere med mannen så synes jeg man skal få lov til å gå uten å få dårlig samvittighete og greier. Selvfølgelig VIl man ikke gå, men når man ikke kan feks å ta opp den MINSTE ting uten at mannens selvfølelse blir skadelidende så da er det jo umulig. MIN mann raser og kjefter, nedvurderer og er direkte frekk, setter barn mot meg så er det fanken også lov å føle AVMAKT. Hvordan kan man stole på et menneske som ikek samarbeider, som sårer og attpåtil ler av en når man prøver å finne ut av ting. Nei, gutter, oppfør dre så skal dere få et godt og langt samliv. jeg for min del sier farvel og skal ALDRI ta iet mannfolk. Det er 1000% sikkert!
Innsendt av Lite bismak her i gården for å si det sånn, 28.06.2007 17:24:25
1 Jeg tror menn ønsker å bli oppdratt
2 Menn er som barn for at de skal oppnå flest mulig godteri, jeg mener goder3 Faste oppgaver er bra men kjedelig. Litt bytte er bedre.4 Er sex viktig for den ene, kan den andre heller få lov til å gjøre noe annet som å shoppe eller spise et herremåktid. Vi trenger ikke like samme ting.Fornøyd?Innsendt av lei, 13.03.2007 12:19:06
æ og samberen har ei datter på 2år og æ kjenne æ e kjæmpe lei av forholdet og vil "ras"fra mæ litt(vi e jo bare21)...Kanskje va æ itj så voksen som æ trudd da vi bestæmt oss for og behold ongen(ikke planlagt) men pr.idag kunna æ ALDRI ha jort om at dein avgjørelsen,men d og bo sammen me mora e slitsomt...har itj ijænn nå følelsa eller bryr itj mæ nå om hu... Ka ska æ jørra da? Vil itj "tap ansikt ovenfor slekt og vænna" men e d rætt og lev i ett forhold basert på løgn??
Innsendt av Robert Nilsen, 18.03.2007 11:42:48
Før du/dere gjør det slutt bør du være faen så sikker på at du ikke angrer på det. For kjærlighetssorg for du uansett, det er et instikt som du først merker etterpå.
Som en test kan dere jo prøve å reise bort fra hverandre en periode, f.eks. hvis du eller henne skal jobbe/studere et annet sted noen måneder. Da merker du fort om det er noe mer imellom dere.Innsendt av jente19, 04.03.2007 12:30:43
Hvorfor er kvinner og menn ute etter å ta hverandre? Synes dette er så trist å lese. Er det slik at når en kommer opp i en viss alder, da har man et hat/elskforhold til det motsatte kjønn? Her sier jo menn et eller annet om stygt som skal gjelde for alle kvinner fordi hans kone/samboer/kjæreste tilfeldigvis har vært sånn og kvinnene gjør det samme. Hvis mange av dere hadde ETT nøkkelord i bakhodet, nemlig RESPEKT, så hadde det ikke vært sånn. Jeg er kanskje ung, men jeg forventer ikke at min samboer skal tippe hvordan jeg har det. Vi SNAKKER om ting.
I stedet for at dere godt voksne menn og kvinner skal være så bitre på hverandre, kan dere ikke heller feire hverandres fordeler framfor å gnåle om hverandres feil?Innsendt av Lizzi, 03.02.2010 12:41:17
Man KAN IKKe snakke alene. Har erfaring!
Innsendt av Balle, 03.03.2007 09:14:47
Jeg ble separtert i mars for ca. ett år siden. Da hadde vi diskutert skilsmisse i 5-6 år. Ingen av oss to har hatt problemer med triste tanker. Vi hadde begge innsett hvordan det gikk og vi hadde begynt å glede oss til hvert vårt liv. DET GÅR ALTSÅ AN! Vi er fremdeles gode venner og samarbeider veldig godt om ungene. En av mine beste venner fikk vite om sin egen skilsmisse som en "sjokmelding" nå rett før jul. Jeg forakter ex-en hans! Det er ekstremt egoistisk og umodent å gjøre som henne. Hun hadde lurt han og holdt sannheten skjult - løyet han rett opp i ansiktet i lang tid. Heldigvis har han flere venner som trør til. Han klarer seg han, men jeg vet jo så inderlig godt hvordan det kan gjøres. BRUK TID. Ta mange samtaler om det dårlige samlivet. Flytt litt fra hverandre. Lev litt hver for dere. Vær litt sammen av og til. Jeg og ex-en gjorde det i årevis og til slutt blir det helt naturlig å skille seg som perlevenner. Jeg forakter virkelig dere kvinner som lyver og lurer og ikke tør ta opp de vanskelige tingene - det er BEGGES liv det er snakk om - dere som gjør slikt er noen selvsentrerte egoistiske løgnere. 1000 takk til min ex som er en moden og samvittighetsfull kvinne.
Innsendt av Singel dame, 04.03.2007 10:45:44
Om alle kunne skilles på denne måten hadde det ikke vært farlig.
Ja det er vel best å skille lag FØR man blir uvenner. Men ikke alle er like voksne i slike situasjoner dessverre. Mange tenker ikke i det hele tatt på den de har og ser bare "den andre" og sin egen rolle i dette. Min ex hadde en annen i nesten to år før jeg fikk vite noe. Han hadde til og med barna med hjem til henne før jeg fikk vite noe.En av de siste tingene han sa til meg før skilsmissen var et faktum var: " Om du noen gang kommer i prat med *****(den nye dama), kan du da prøve og ikke røpe for henne at du og jeg hadde sex hele tiden frem til vi ble skilt? Enn å si noe sånt? Da kom det frem at hun var sykelig sjalu (noe jeg fikk føle på kroppen senere). Jeg måtte nesten bare le. Han mente altså at for ikke å såre HENNES følelser så måtte JEG ta hensyn til henne. Hun som hadde brutt seg inn i vårt ekteskap? Vel vel...jeg kunne jo fort ha ødelagt deres forhold med å røpe hans hemmelighet. men vet du...jeg orka ikke. Jeg ville heller ikke ha ham tilbake etter hans utroskap over lang tid.Jeg synes det er kjempefint at du og din ex så tydligvis har et respektfullt og ærlig forhold til hverandre.Det gjør godt å se at det faktisk fins voksne uselviske menn igjen i denne verden.Om bare alle var slik?Innsendt av annipia, 02.03.2007 19:26:00
opplevd at hain stakk æ.. satt der å pluttseli kom samboern å faren t vårres to barn hjæm å så hain hadd ordna sæ ny leilihet.. gadd itj mer.. fikk ingen forklaring på koffor.. har æ fortsatt itj fått 9 mnd etterpå.. så der satt æ alein..men en kolikkbaby på 2 mnd å en på 4år..å klart mæ fint.. å æ har d myyy ber psykisk uten hain.. før trudd æ at æ itj klart mæ alein..men d gjør æ.. å æ klare mæ godt å.. prince charming dokke forhåpentlivis opp en vakker dag.. men æ har itj nå hastverk.. sjøl om æ savne en å del livets goe å dålie daga me..
Innsendt av F.R, 02.03.2007 11:37:24
Jaja...kjent greier dette. Som skilsmissebarn (om og om) så kjenner jeg godt til dette med kvinnenes skjulte handlingsmønster.
Kvinner maser hele tiden om at menn skal prate mer osv. Kvinner prater mye - Men, prater de om de ting som er viktige eller prater de bare om uviktige ting her i livet?Kvinnen jeg var gift med pratet mye hun, og dette var helt ok for meg. Hadde ingen problemer med hverken pratingen eller noe annet i det ekteskapet jeg. Men, problemet var med henne som med alle dere sytete og kvinner der ute. Hun snakket aldri om hva hun tenkte om vårt forhold, og sa ikke i fra om at det var noe som skulle ha plaget henne.En dag fikk jeg en telefon, og med denne samtalen "avsluttet" hun vårt ekteskap. Veldig modent gjort...Hadde aldri hverken kranglet eller hatt noen uovensstemmelser i hverken tiden vi var gift eller før dette, så jeg skjønte jo heller mindre enn minst når jeg mottok denne samtalen og i tiden etter. Ja, selv i dag, mange år etter skjønner jeg heller ikke hva som jeg kunne ha gjort bedre. Men, som en venninde en gang sa til meg:"Du er for snill til å kunne få holde på ett forhold til en kvinne".Er kvinner avhengig av å bli behandlet dårlig? Virker slik, for jeg kjenner flere snille menn som er ensomme, samtidlig som menn som er drittsekker og trakkaserer, misshandler og er utro holder sine folhold i evigheter.Rare greier. Dere kvinner forventer at vi menn skal være synske også, for dere går jo alltid ut i fra at vi vet hva dere tenker. Slik føler jeg det iallefall.Nei, jeg fortsetter være alene jeg - for jeg tør rett og slett ikke stole på kvinnene lengre jeg. Etter erfaringer fra skilsmissene til min mor og til min egen så tror jeg ikke lengre at kvinner kan være 100%.¨Håper det en gang kan komme en kvinne som er åpen og 100% ærlig om alt inn i mitt liv, for jeg savner virkelig noen å være sammen med. Men, jeg vil IKKE ha et forhold uten dette - da fortsetter jeg heller livet som alene og ensom...
