Tenker du på samlivsbrudd?

Innsendt av kvartal1, 17.05.2011 11:56:00

Nå har jeg vært sammen med drømmejenta i litt over 2 mnd, jeg har 1 barn fra før og hun har 2.

Vi har hele tiden sagt at vi ikke har det travelt verken med det ene eller andre og vi har tatt det deretter. Barna våres har møttes og de har kost seg utrolig mye. Jeg har lagt mye av meg i dette forholdet og trodde det gikk bra..

helt til for noen dager siden..

Da merket jeg ganske fort at hun ble mindre nær, det ble mer en overfladisk "glad" tone enn den ekte varen man kjenner igjen med en gang...

*Så igår kveld spurte jeg henne hva som var galt, "du har forandret deg på de siste dagene"..

Det hun sier da er at hun har fått panikk for at vi har gått for fort frem, og jeg kan skjønne det. Vi snakket om å flytte sammen når det føltes naturlig.. hun har tolket det slik at August var den måneden (noe som er altfor tidlig). Hun sier hun trenger å være mer aktiv, besøke venner, gjøre ting som hun vil. Noe jeg ALDRI har sagt hun ikke kan, vi har begge vært åpne på at trenger vi tid til besøk, fest etc så sier vi ifra på en riktig måte.

Jeg sitter her nå på 17 mai og er rimelig nedfor, har en klump i brystet/magen som er rimelig tung. Det er min "greie" når jeg merker at et forhold ikke går bra.

Det jeg ikke forstår er hvordan kan noen være DER, og så plutseli bli helt motsatt...bare på noen dager?? JEg skjønner det bare ikke, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for jeg sitter med en følelse at hele forholdet er falt i grus de siste dagene...Flyttingen og de greierne der er ikke i tankene mine nå, det har det heller ikke vært noe særlig siden vi skulle bruke tid..

Så sitter jeg her i Bergen da, ingen nære venner å snakke med, ser 17 mai på tv og har verdens jævligste følelse at jenta i livet mitt er forsvunnet på bakgrunn av egentlig en filleting som kunne vært unngått hadde vi snakka om det tidligere...

Innsendt av Mann Fordeg, 13.12.2010 23:01:49

Oi, oi... som å lese min historie om samlivsbrudd:

Innsendt av Ingvill, 13.10.2010 16:57:52

Jeg kom over innlegget ditt ved en tilfeldighet. Jeg får tårer i øynene av å lese det du skriver. Det mannen din har gjort mot deg er grusomt. Det virker som om han har tatt fullstendig kontroll over deg. Du blir mishandlet, psykisk og fysisk. Han skal verken kjefte på deg, tvinge deg til sex, nekte deg trening og utdannelse eller noen av de andre fæle tingene du beskriver. Han skal vise deg og barna omsorg og kjærlighet. Det er en stund siden du skrev dette og jeg håper du har kommet deg ut av dette forholdet nå. Dersom ikke, må du forlate han, både av hensyn til deg selv og til barna dine.

Innsendt av Brita, 20.03.2010 23:44:35

Beklager mangel paa norske bokstaver pa tastaturet.

Forholdet jeg var i foer jeg traff min man var preget av psykisk mishandlig, der han ble voldelig og provde aa kvele meg da jeg gikk fra han. Ble heldigvis kvitt han, og gikk lenge i terapi for a komme meg igjen.Trodde aldri at jeg skulle bli et offer, jeg er smart og pen(tidligere modell) og resurssterk. Saa traff jeg han jeg er gift med naa. Folte at vi var veldig likeverdige i forholdet, jeg fortalte aapent om mitt tidligere forhold, og jeg godtok ikke noe tull, fra hans side, var veldig bestemt og klar med hva jeg akseptere og ikke.Satte grenser. Han var forstaaelsesfull og snill, vi var veldig forelsket. Jeg ville ta utdannelse, han ville ha barn. Ble gravid(ikke planlagt) men siden han ville ha barn, regnet jeg med at han ville bli en veldig god far. Barnet kom en mnd for tidlig og var lite, men friskt. det var fantastisk. Men mannen min som jeg trodde ville bli en fantastisk far, nektet aa gjore noe som helst med barnet, alt fallt paa meg, jeg var sliten. mannen min har vane aa vere vaaken mesteparten av natta, men selv om han var vaaken, vekket han meg naar barnet graat, jeg fikk aldri fri. Saa flyttet vi ut av byen vi bodde i for at barnet skulle faa bo mer landlig, og vi skulle leie leiglighet i huset til grandonkelen hans paa et mindre sted. i alle husene rundt bodde det ogsaa familie paa min manns side. Samme dage vi flyttet var det total forandring hos mannen min. Han ble sint og sur og stresset. Og etterhvert veldig opptatt av hva alle rundt oss syntes. ellers maa han alltid klage og syte om noe. Jeg er som jente veldig ikke typisk jente, jeg er ikke klengete, sytete, og krever lite oppmerksomhet, er av den oppfatning at man maa gi andre frihet til det de har lyst til, for hvis man nekter noen aa vere seg selv gaar det daarlig. jeg er veldig easy going. Og ble etterhvert daarligere til aa sette grenser for meg selv, og bare godtok at han hersket og styrte som han ville(big mistake) han var konstant sint og sur, og tingene han sa til meg naar han ble sint var bar mer og mer preg av psykisk mishandling. Han ble oppbrakt av de minste ting, som feks jeg hadde kokt egg og de ikke var helt rett, ville han slenge dem i veggen og kjefte meg huden full en halvtime fordi jeg var saa elending paa kjokkenet. Endte opp med at jeg ikke turte aa lage noe serlig mat, og fikk da kjeft for jeg ikke laget mat. Saa begynnte han aa bry seg med hva slags klaer jeg hadde paa meg. ofte var vi klar til aa gaa ut dora littegrann forsinket, og han set paa meg og sier; du skal vel ikke gaa saann? saa er det ny runde i klesskapet, foer han ender opp med aa bestemmeat jeg skal ha paa meg det jeg hadde foerst. og saa kjefter han meg huden full for at jeg har gjordt oss sene. Og saa farr jeg hore at jeg har versaagod aa vere kjaerlig og hengiven mot han naar vi er sammen med andre(det er veldig vanskelig for meg aa vaere, da jeg er daarlig til aa skjule folelsene mine, og slett ikke har lyst aa vere elskelig, naar foler meg skikkelig sint og ulykkelig. Ofte ville han irritere og terge meg til jeg sprakk og hylte til han og enkelte ganger fiket til han fordi jeg folte meg saa fanget og plaget. Og da var jeg en skikkelig bitch, og voldelig, og den verste dama han noengang har vert sammen med. og haner ekspert iaa gi meg skyldfolelse. Saa ble jeg gravid med barn nummer to, og var mye daarlig, men ingen hjelp fra han, og jeg fikk alltid kjeft for at jeg ikke klarte aa rydde og vaske, men han gjore aldri noenting. HAn blir bare sintere og sintere hvis jeg graater, det er som et rodt flagg, og jeg graater lett, pga det forrige forholdet, og pga at jeg er et folesesmenneske, naar han mobber meg og sier stygge tingtil meg klaraer jeg ikke la vaere aa bli lei meg, og da graater jeg.

Gikk veldig galt under fodselen, og baade jeg og barnet holdt paa aa daue. Jeg sprakk rett og slett da legen provde aa dra ut barnet som satt fast, og alle legene hadde blod i fjeset og blodet fosset paa gulvet og legene sydde i panikk uten aa stanse blodningene. Tilogmed livmora prakk litt. Jeg var heldig som overlevde. Smertelindring virket heller ikke. Saa det var en veldig traumatisk opplevelse. Husker at mannen min sto blek borte i et hjorne av rommet. Jeg hadde enorme smerter i lang tid, og barnet var veldig krevende, tok meg mange mnd foer jeg klarte aa ga skikelig uten smerter, og det gjor fortsatt vondt 6 aar etter. Da jeg kom hjem med barn nr to, hadde jeg trodd at han skulle hjelpe meg litt mer, men nei, faktisk mindre, og han ble bare surere og sintere, og psyket meg stadig mer ned. jeg kjente ingen, og kunne ikke gaa ut, og ble veldig isolert og selvutslettende, trodde at alt var min feil, han var sint og sur fordi jeg ikke var flink nok. jeg ble veldig deprimert og sliten. Han maste om sex hele tiden, ville ikke forstaa at jeg hadde vondt, mente at etter en mnd latet jeg baare som far aa slippe. Jeg var paa nippet til aa forlate han, jeg hadde faat nok. han var ogsaa paranoid over hva alle andre syns, og at jeg matte skjerpe meg for alle synst jeg ikke var flink nok, men selv gjorde han aldri noe for aa hjelpe hjemme eller med barna. Saa fikk han en mulighet til jobb i utlandet, og vi satset alt og flyttet. Jeg dum og naiv, tenkte at en ny start ville gjore ting mye bedre. Vi ble boende hos svigerfamilien et halvt aars tid foer vi fikk eget hus. Jeg var saa nedpsyket av han, at det tok meg lang tid foer jeg turte aa stole paa min egen evne til aa lage mat, og faktisk lage mat til barna paa svigermors kjokken. Han ble alltid sint og flau over meg naar alt ikke gikk slik det skulle. Svigerfamilien min merket at han var veldig sint pa meg, og han fikk beskjed om aa vere litt snillere med meg, men i enerom ble han bare sintere, fordi han mente at jeg oppforte meg daarlig foran dem for at de skulle synes synd i meg, og jeg fikk beskjed om aa alltid vere hengiven mot ham, det var min feil at han naa hadde faat kjeft av moren sin mente han. A leve slik paavirket ogsaa min evne som mor, jeg var/er alltid i daarlig humoer, og jeg som var saa rolig og stabil, er blitt nervoes og oppfarende, og jeg gikk med en konstant klump i magen, og var redd for hva han skulle bli sint for neste gang. Ofte kunne en ting vere bra en gang, og samme ting helt feil neste gang, visste aldri hva som jeg gjorde feil, det var veldig uforutsigbart naar og hva som gjorde han sint. Jeg var veldig glad i han, og unnskylte han alltid, men inni meg vokste hatet enda litt mer hver gang han var sint, og kjaerligheten som jeg saa desperat har forsokt aa holde i livet haar litt etter litt blitt kvalt. Fikk hore at svigerfamilien ikke syntes jeg var streng nok med barna, og at jeg ikke var flink not med husarbeid, men jeg fikk ikke noe saerlig hjelp.

jeg hadde veldig liten lyst paa sex baade pga smerter og fodi han var sint paa meg hele tiden, men han manipuletre seg alltid til aa faa d, og brydde seg ikke om at d gjorde vondt. en gang hadde vi vert ute paa byn sammen, og hatt en fin kveld, og snakket mye om ting jeg syntes var viktig(naar d bare er oss to har vi det veldig fint sammen, men saa snart barna kommer med i bildet kommer konfliktene) Men naar han drikker alkohol, blir han ekstra irritert,( baade sent paa kveld og dagen etterpaa) Han ville ha sex, jeg ville ikke, da vi ikke hadde noe prevensjon tilgjengelig akkurat da, men han var for full till aa bry seg, og selv om jeg sa nei og ba han om aa stoppe,jeg graat og ba, det gjorde vondt og jeg ville ikke. Jeg folte meg voldtatt, og det tok lang tid etterpaa foer jeg sluttet aa vere sint paa han. han skjonte aldri hvorfor jeg var sint. han mener jeg ikke kan nekte han sex over lengre tid, da vi er gift, og d er hans rett. hva med min rett til aa bestemme over egen kropp? Og hadde han vert snill og hjelpsom, ville jeg folt mer kjaerlighet, og ville hatt mer lystpaa sex, menjeg folte bare avsky. Det gikk som det maatte gaa, og jeg ble gravid igjen etter den gangen han 'voldtok' meg. Vi fikke en datter med planlagt keisersnitt, og selv om d var vondt, var det ingengting mot smertene fra to forrige fodsler. Hun er nydelig! Forste dage hjemme fra sykehuset ble jeg etterlatt med alle tre barna alene, i et fremmed land der jeg ikke kjente noen, ingen hjelp fra svigermor heller. de andre to barna gjorde oppror og herjet rundt i huset, saa jeg ble nodt til aa lofte og baere til tross for at jeg hadde faatt streng beskjed omaa overlate all lofting til andre de tre forste ukene. Keisersnitt saaret sprakk heldigvis ikke, men smertene i saaret varte mye lengre enn normalt fordi det ikke fikk gro i fred. Saa fikk jeg en ny nabo, som var helt fantastisk, hun fikk meg med ut og introduserte meg til venner, jeg begynnte aa faa et liv! Jeg var overlykelig hver gang jeg fikk en sjanse til aa komme meg ut og se andre mennesker. eldste barnet begynnte paa skole, dagene ble litt lettere.Jeg fikk en bil, og laerte meg aa kjore i storbytrafikken(london) Men mannen min ble veldig sjalu, og fannt alltid noe aa kritisere pa med vennen mine, og de hadde daarlig unnflytelse paa meg, og jeg hadde faatt bad attitude fra dem. Nei, jeg hadde faktisk begynnt aa faa litt selvtillit igjen!! og provde aa sette ned foten, sette grenser for meg selv. Han begynnte aa bli opptatt av at jeg ville vere utro, og testet meg hele tiden for aa se om jeg loy. jeg har alri vert utro, og kommer aldri til aa vere det, jeg er for aerlig til det. Jeg meldte meg inn paa et treningssenter, men glemte aa sporre han om lov forst( tenkte ikke at han skulle ha noe i mot det) og han ble hysterisk, og det var ikke maate paa hvor faelt det var, og alle menn kom til aa se paa meg of prove aa sjekke meg opp etc etc, det hadde egen dameavd, sa det var ikke problemet. Sa jeg loy og sa jeg hadde kansellert, og gikk i hemmelighet paa dagen paa barseltrening og svomming og yoga. Saa fannt han d ut og lagde et helsikes braak, og jeg var ikke til aa stole paa, og jeg var en bitch og alt mulig forferdelig. Jeg begynnte aa trives til tross, han jobbet mye og var ofte ikke hjemme foer jeg hadde lagt meg(han har en restaurant) han saa barna kun paa sondager og ikke alltid da heller, han sov om morgene da jeg tok dem paa skole og barnehage, og barna hadde lagt seg naar han kom hjem paa kvelden(ofte ikke foer 11 paa natta) men han forventet at jeg skulle vere oppe og sitte halve natta oppe med han, og saa ble han sint naar jeg sovnet, eller om jeg flere dager paa rad hadde lagt meg naar han kom hjem. Men jeg maatte jo staa opp kl 5-6 med ungen hver morgen(de vaaknet tidlig desverre) Fikk ogsaa konstant kritikk for at ikke huset var vaske og rent nok, og han ble alltid sint og kalte meg totalt udugelig hvis ikke alle klerne hans var vasket(naa har det ver over en mnd siden den ble sendt til vask; mens i virkeligheten var det bare et par dager siden)

jeg begynnte aa lure paa aa faa meg jobb, men d ville han ikke at jeg skulle, jeg tenkte paa aa videreutdanne meg, og nevnte det for han, men det kom ikke paa tale, han mener det gjor bare folk som vil gjenoppleve ungdommen, og typisk norsk aa studere til man er 50. han har ingen utdannelse.( jeg var 30 paa d tidspunktet) Hva galt kan det vere i aa prove aa forbedre seg selv? Men begynnte som sagt aa faa et nettverk og fole meg litt bedre, vi fikk ogsaa bestemor til aa sitte barnevakt i 5 dager og vi tok oss en etterlengtet forste tur alene sammen, og det var fantastisk, ingen kranglig, nesten som aa vere forelsket igjen.

Ting saa ut til aa bli bedre, men saa slipper han bomben, han har bestemt at det ikke er bra for barna aa vokse opp i england, og jeg og barna skal sendes tilbake til norge, men han skal fortsette aa bo og jobbe i england en stund til foer han ogsaa flytter tilbake. Jeg var totatlt imot det, det foltes som en straff. og han begynne aa kalle meg daarlig mor og at jeg var egoistisk som ikke ville at barna skulle faa et bedre liv i trygge norge. Saa begynnte jeg aa tenke, kanskje dette ikke er saa ille(for jeg prover alltid aa faa d beste ut av alle situasjoner)

Han ville ikke at jeg skulle jobbe, bare vere hjemme med barna. Neivel! saa begynnte jeg aa tenke paa utdannelse igjen, han ville ikke at jeg skal jobbe, men jeg kan jo prove aa forbedre meg...tenkte jeg. Saa jeg sa ingeting til han, men slengte inn en soknad til en ingeniorutdanning jeg hadde hatt lyst paa i en del aar. og jeg kom inn!! Men sa det ikke til han, jeg var redd for athan skulle bli sint, for han hadde sagt klart ifra om at utdanning var uaktuellt for meg, dessuten kom jeg aldri til aa komme inn, og ingen kom til aa ansette meg heller fordi jeg ikke har hatt noe langvarig skikkelig jobb foer. saa kjopte vi hus i norge og jeg flyttet hjem med barna. Huset var fra 70tallet, og han forventet at jeg skulle klare aa pusse opp hele huset selv mens han var i england, jeg provde og gjorde det jeg kunne, men det er begrenset hva man klarer alene med tre smaa barn(6,4og2 aar)saa det ble at jeg malte paa natta. Klate ikke aa komme tidsnok til skolestart til studiet jeg kom inn paa, men fikk det utsatt til aaret etter. Men han fant ut via sin soster at jeg hadde tenkt aa begynne paa skole. Jeg hadde tenkt aa si det til han, men vinkle det slik at det ville vere gunstig i fremtidig jobbsammenheng. Han vaar saa utrolig sint, skjelte meg ut pa telefonen i to dager, og jeg graat og graat, og saa fikk jeg kjeft for at telefonrekningen hans ble saa hoy!

Jeg elsker aa bo alene, slepper alt det sykiske stresset fra han(stort sett) jeg begynnte paa skolen naa i fjor hoest. Det er tofft, studiet er omfattende og krevende, og barna har vert mye syke, men jegklarte eksamen til jul. Jeg har gaatt ut to ganger paa et aar. Ene gangen turte jeg ikke aa si det til han, og andre gangen sa jeg ifra at jeg skulle ut(ingen alkohol, jeg kjorer) og naa har han slaat seg vrang igjen, vi har ikke snakket paa to dager, og det er ganske deilig, for vanligvis pleier han aa ringe meg opp eller skype i timesvis med utskjelling og forteller meg hvor fael jeg er. Men han sa han hadde faat nok av logner og han ikke stoler paa meg, og gud veit hva jeg holder paa med!! Barn hus hage, ingeniorstudium, er det jeg holder paa med, og aa finne meg en ny mann er det siste jeg skulle ha gjordt!!!! Men naahar jeg faatt nok ogsaa, og jeg har lyst til aa gaa ifra han, jeg orker ikke mer, dette var det siste straaet. jeg er lei av at jeg aldri er god nok, flink nok, av hva andre syns om han fordi jeg ikke gjor slik han vil etc. Jeg har mitt eget liv aa leve, jeg har ansvar overfor mine barn aa ta vare paa meg selv, saa jeg kan bli en bedre mor. det er saa vanskelig aa vite hva som er rett naar man staar midt oppe i det, er det jeg som er helt urimelig, er det min skyld? jeg skulle ikke ha loyet om treningsenteret og utdaningen, men erlig talt, jeg var altfor redd for aa faa kjeft at jeg ikke turde aa si det med det samme, ventet paa rett anledning, og saa kom den aldri, jeg har alltid vert flink og trofast, provd saa godt jeg kunne aa faa ting til aa fungere, men naa har selv jeg faatt nok. Jeg har foreslaat parterapi, men han mener det er jeg som trenger terapi, han trenger d ikke.

Beklager at dette ble saa forferdelig langt, alt bare fosset ut. haaper noen orket aa lese hele inlegget og kommer med en upartisk tilbakemelding. Tusen takk

Innsendt av Velger, 25.02.2010 20:32:31

så har jeg hørt ett argument jeg tror på...Og det er at kvinner klager på at mannen blir som ett av de andre barna. En som hun må ta hensyn til. Sånn skal de jo IKKE være.

Mange sier at veien til mannen hjerte er gjennom maten. Kanskje veien til kvinnens hjerte er gjennom barna? Å være en hensynsfull, ansvarlig og oppdragende far?

Innsendt av gutt28, 25.02.2010 19:34:27

Har akkurat blitt dumpet av samboeren min. Hun tok med seg dattera vår på 7 mnd og flyttet midlertidig hjem til moren sin. Hun sier hun fortsatt elsker meg, men hun vil ikke være i forholdet lengre. Jeg har det utrolig vondt. føler ikke at jeg er i kategorien Mann som ikke har peiling, men det har hendt at jeg har vært på kamerattur. Men vi er sammen veldig mye og har det av og til fint og av og til litt kjipt. Hun har allerede bestilt time hos familiekontoret for å snakke om hvordan vi skal gjøre det med dattera vår. Jeg er i den oppfatning at vi heller skal bruke den timen hos Familiekontoret til å forsøke å forsones. Det er viktigere å prøve å holde sammen i og med at vi har ei datter som trenger begge foreldre. Vi har (hadde) et greit forhold, ikke så mye krangling, litt blir det jo, sexen er så som så rett etter en fødsel, men jeg elsker henne og ungen vår over alt på jord. Håper hun endrer mening og kommer hjem igjen. Jeg føler meg helt tom innvendig. Og jeg er midt i pappapermen min... det er så innmari kjipt! Noen som kan si noen trøstende ord

Innsendt av Sara, 26.04.2009 14:52:41

Jeg er en jente på 23 år som har vært sammen med en gutt i snart 3 år. I snart et år har vi slitt med forholdet vårt. Det vil si at jeg har følt ubehag og utilfredshet i lag med ham. Hver gang jeg tar opp med han at jeg ikke trives og ønsker å ta en pause begynner han å gråte, og true med å gjøre dumme ting. Jeg får vondt av ham og blir fysisk nedbrutt at dette, jeg er veldig glad i han, men jeg føler jeg blir ”kvelt” av han. Han er en av den typen som er svært omsorgsfull, veldig snill og god på mange måter, ikke misforstå meg, dette er veldig bra egenskaper og jeg setter veldig pris sånn sett. Men jeg vet ikke om han er idealmannen, til tider føles det bare ikke riktig. Jeg kan ta meg selv i å sitte og tenke ”Hva er det jeg holder på med?, Hvorfor gjør jeg dette mot meg selv”?. Av medlidenhet blir det alltid til at jeg unnskylder meg etter at vi havner i en ”hard” diskusjon. Jeg ser meg lei av dette, gang på gang bringer jeg det opp, gang på gang begynner han å gråte og nekter meg å finne ut av hva jeg selv vil med mitt eget liv. Akkurat nå handler det om ”oss” to hele tiden, er lei av denne konstruksjonen. Jeg tenker at jeg må finne ut av med egne tanker, følelser, ønsker og lignende før jeg kan bli ”oss”. Jeg er ikke klar for å ta det store steget og gifte meg eller samboer, føler jeg er nødt til å prøve ut en del ting før jeg gjør dette. Som for eksempel å reise litt rundt, studere i utlandet. Noe som han står til hindring for føler jeg. Når jeg for eksempel har nevnt at jeg ønsker å reise eller studere i utlandet sier han at vi kan gjøre det sammen når han er ferdig med studiene sine. Jeg må altså belegge meg på hans planer. Dette funker dårlig for meg, jeg kan ikke bare ta avbrekk fra studiene for å vente på ham så vi kan reise og lignende. Eller setter ”livet på vent”. Han er bare 23 han også, når jeg spør om han virkelig ønsker å tilbringe resten av livet i et ekteskap sier han håndfast ja, så absolutt, det er alt han ønsker. Selvfølgelig har jeg lyst til å gifte meg og stifte familie, selvfølgelig har jeg lyst til å være en god hustru, og skape et godt og trygt hjem for mine barn. Men jeg tenker at veien dit er basert på hvordan jeg legger opp livet mitt fremtil den tid. Selv om jeg vet at det ikke er noe garanti for at man kommer til å være gift for alltid etter en viss alder så tenker jeg at sjansene er større hvis man har livserfaring og ro i seg. Noe som jeg føler jeg til en viss grad mangler.

Jeg ser ingen utvei enn å komme meg ut av dette forholdet, men føler jeg er fanget! BOKSTAVLIGTALT! Tanke og følelsen skremmer meg, jeg blir nærmest overveldet av kvalme. Jeg føler han er veldig egoistisk når han presser meg på denne måten, men har ikke klart å få han til å forstå dette. Han nekter på alt, han mener alt han gjør er for ”oss”. Når det kommer til det mer intime ved forholdet unngår jeg så godt jeg kan for å ha sex med ham. Jeg syns det til tider kan være ubehaglig å kysse han. Det føles som om det er spunnet et nett rundt meg, jo mer jeg prøver å komme meg ut, jo mer blir jeg sittende fast…………

Innsendt av RI, 17.11.2008 18:51:09

dere er løøe alle sammen ass, dårlig liv =p

Innsendt av tlde, 27.05.2008 22:24:03

I mitt ekteskap var det jeg som var mest aktive part. Fra første date til bryllupsdagen. Jeg organiserte og styrte barneproduksjon og husvisninger. Han har mange praktiske og teoretiske egenskaper, og til tider jobbet vi adskilt.

Har en medfødt biologisk ubalanse som gjør meg mer sårbar for stress, især følelsesmessig. Dette gjorde meg etterhvert oppmerksom på vår manglende kommunikasjon. Jeg tvilte på at jeg kunne leve så fattig for hans ord et helt liv.

Så kom 40-årskrisa, og de sterke følelsene som jeg ikke visste hvordan jeg skulle kontrollere.

Jeg våget ikke lenger bli i ekteskapet. Jeg visste jeg kunne bli utro, og klarte ikke leve med løgn.Jeg drakk meg full og gjorde det slutt. Sa jeg ikke klarte mer.

Nå ser jeg at disse årene med kjemi vil forsvinne snart. Jeg er fortsatt alene. Dating prøver jeg, men det er umulig både å leve uforpliktende og forpliktende. Jeg tror ikke lenger jeg er i stand til å få til et samliv.

Jeg vet ikke hvilket råd jeg skal gi. Jeg har tenkt at det er bedre å krangle og "sloss" for å finne en kommunikasjon, enn at en lider i stillhet. Ikke gi deg dersom sexlivet trenger rehabilitering. Ikke nøy deg med rutine, kjemp for lysten.

Innsendt av Vinterpusen, 04.03.2008 01:52:38

Jeg er gift med en mann som jeg hele tiden har stolt 170% på. Jeg har trodd at han elsket meg og var glad i meg.

Desverre så fikk vi ikke den letteste starten i forholdet v årt - da en del utenforstående problemer dukket opp. Vi var begge klar over at dette var en fase som kom til å gå over.

Men så kom plutselig dagen da han "ut av det blå" sa at han ønsket å bo alene en periode. Som den tillitsfulle personen jeg er stolte jeg på ham, at vi skulle bo hver for oss en liten periode - slik at vi kuknne få orden på tingene - for deretter flytte sammen igjen.

Men det viser seg nå at ALT har vært løgn fra hans side. Han har sagt alle de gode tingene bare for å få meg ut av huset, skiftet lås etc etc. Han har frem til li dag sagt at han var glad i meg, hatt sex med meg etc. Jeg har hele tiden trodd på at det var ekte - men så viser det seg nå i kveld at alt har vært et skuespill. Jeg fikk slengt i ansiktet at han nå ønsket å skille seg, at han hadde vært utro den gangen han ikke kom hjem før ut på ettermidagen...

Jeg er i sjokktilstand - ønsker bare å slippe smerten. Klarer ikke tanken på at dette er sant, at han har brukt meg denne tiden, latt meg tro at han var glad i meg, brydd seg om meg, ringt meg 5-12 ganger om dagen - for nå å si at alt var skuespill? Er det virkelig mulig?

Klarer ikke å se for meg at jeg skal klare å leve etter dette. Jeg flyttet fra hjemplassen min til en annen kant av landet, solgte leiligheten jeg hadde for å flytte til mannen min. Så viser det seg nå at alt bare har vært tull? Hvordan skal jeg kunne gå videre i livet etter dette? Er så deprimert at jeg ser mørkt på alt...

er det noen der ute som har opplevd noe lignende? Er det noen som kan snakke med meg?

Innsendt av Olga Nilsen, 13.05.2007 22:42:27

Jeg hadde en samboer i 14 år, fikk to barn sammen. Han prioriterte matrielle goder, penger og jaktturer sammen kamerater. Vi hadde det godt økonomisk så det bekymret oss ikke. Men jeg ble sittende hjemme med to små barn mens han dro på jakt og byturer.... Sex skulle være kun når han hadde behov ( å det var jaggu meg sjelden). Til slutt så orket jeg ikke mer av dette, å ba han flytte ut. Han hadde tusen spørsmål han også, men fikk til svar at han kunne tenke over hvordan har du behandlet meg i 14 ÅR? Skjønte ingenting nei...neivel ikke den gangen nei...men nå 4 år etter skjønner han det. Men det er for sent nå, for jeg har en snill, omsorgsfull samboer, som spør meg hvordan jeg har det osv. Vi har mange fine kvelder i armkroken og talglys vi ja. Livet er herli ja:-)

Innsendt av CS, 10.04.2007 00:32:53

Disse spørsmålene er satt noe på spissen, men jeg fyrer av...

1: Hvorfor tror kvinner at de må oppdra menn de inngår et forhold til? Var de ikke klar over hvordan mannen var den gang de inngikk forpliktelsen?

2: Hva er det som skaper denne ubalansen i forholdet, der kvinnen ser på mannen omtrent som sitt barn og føler de må behandle ham som et?

3: Hvordan oppfatter dere kjønnsrollene i et forhold? Skal alle oppgaver i og utenfor huset deles fullstendig, eller hører enkelte oppgaver naturlig til det enkelte kjønn?

4: Sex. For min del er det essensielt i et forhold at begge parter deltar aktivt i å dyrke sexlivet. Er dette en misoppfatning fra min side? (jada, spørsmålet har en bitter ettersmak...=)

Kommenterer på nr. 3: Er mannen god på klesvask? Er kvinnen god på felgrens og polering? Viktig eller ikke, dette er oppgaver som hører husstanden til.

Skyt meg nå. Jeg er ikke kvinnehater, men det har grodd en skepsis til kvinnen og deres motiver. Etter en storsmell, ja.

Innsendt av lei, 13.03.2007 12:19:06

æ og samberen har ei datter på 2år og æ kjenne æ e kjæmpe lei av forholdet og vil "ras"fra mæ litt(vi e jo bare21)...Kanskje va æ itj så voksen som æ trudd da vi bestæmt oss for og behold ongen(ikke planlagt) men pr.idag kunna æ ALDRI ha jort om at dein avgjørelsen,men d og bo sammen me mora e slitsomt...har itj ijænn nå følelsa eller bryr itj mæ nå om hu... Ka ska æ jørra da? Vil itj "tap ansikt ovenfor slekt og vænna" men e d rætt og lev i ett forhold basert på løgn??

Innsendt av jente19, 04.03.2007 12:30:43

Hvorfor er kvinner og menn ute etter å ta hverandre? Synes dette er så trist å lese. Er det slik at når en kommer opp i en viss alder, da har man et hat/elskforhold til det motsatte kjønn? Her sier jo menn et eller annet om stygt som skal gjelde for alle kvinner fordi hans kone/samboer/kjæreste tilfeldigvis har vært sånn og kvinnene gjør det samme. Hvis mange av dere hadde ETT nøkkelord i bakhodet, nemlig RESPEKT, så hadde det ikke vært sånn. Jeg er kanskje ung, men jeg forventer ikke at min samboer skal tippe hvordan jeg har det. Vi SNAKKER om ting.

I stedet for at dere godt voksne menn og kvinner skal være så bitre på hverandre, kan dere ikke heller feire hverandres fordeler framfor å gnåle om hverandres feil?