Å ta imot flere flyktninger handler om anstendighet. Å droppe diskusjonen om hvordan det påvirker Norge er naivt.
Av og til dukker det opp historier som endrer oppfatningen vår om store spørsmål. Bildet av tre år gamle Aylan Kurdi som lå død på stranden i Tyrkia mens bølgene skylte over ham var en slik. Det ble praktisk talt umulig ikke å få sympati med hundretusener av mennesker på en desperat flukt.
I dag er bildet mer komplisert. Historiene handler like gjerne om et 50-tall asylsøkere i demonstrasjonstog for bedre mat og internett i Sarpsborg eller om syklene som står igjen etter asylsøkere som sykler over grensen fra Russland.
Alt er deler av den samme virkeligheten. Dessverre har innvandringsdebatten en tendens til kun å dreie seg om ett perspektiv av gangen. For noen måneder siden handlet det om å hjelpe. Nå er det en fare for at for mye skal handle om å kaste ut dem som ikke får bli.
Først litt fakta: Fra juli til august ble antallet asylsøkere som kom til Norge nesten doblet. Den neste måneden så vi nok en dobling, og fra september til oktober steg tallet fra 4943 til 8666. I uke 45 alene kom det flere asylsøkere til Norge enn det gjorde i løpet av årets fire første måneder til sammen. Det ville vært merkelig om det ikke fikk konsekvenser for norsk innvandringsdebatt.
Hvor mange vi bør ta imot er et viktig spørsmål. Blir antallet asylsøkere som kommer til Norge, like høyt fremover som det var i forrige uke, tilsvarer det 125.000 personer i løpet av et år. Minst like viktig er spørsmålet om hvordan vi lykkes med å integrere dem.
For la oss slå det fast med en gang: Norge har råd til å ta imot ganske mange flyktninger – og langt flere enn de 8000 som vi diskuterte hardt for kun kort tid siden. Som nasjon skal vi vise raushet og omtanke med dem som har behov for vår hjelp. Det handler om anstendighet. Men vi gjør både dem som trenger hjelp og oss som bor her allerede en bjørnetjeneste om vi ikke diskuterer utfordringene det fører med seg.
Da må det være lov å være skeptisk uten å bli beskyldt for å mangle medfølelse.
Det må være mulig å ha stor sympati for desperate flyktninger som risikerer livet i håp om å slippe unna forfølgelse, overgrep og drap i landet de kommer fra, og samtidig må det være legitimt å mene at norske grenser ikke bør være åpne for alle som vil komme hit for å få et bedre liv.
Det er et svært rasjonelt standpunkt å mene at vi ikke kan hjelpe alle, og det er samtidig – mener jeg – et tegn på anstendighet å si at vi skal hjelpe flere enn vi har gjort til nå.
«Ingen oppi her vil at det skal komme flyktninger hit», sa en av naboene etter hærverket på Hegratun sist helg. Det tidligere aldershjemmet skal trolig bli mottak for mindreårige asylsøkere.
Det blir for lettvint å avfeie slike kommentarer som tegn på manglende medfølelse. Og her kommer vår rolle i Adresseavisen inn.
Denne uken har vi på de daglige evalueringsmøtene våre diskutert hvordan vi selv dekker strømmen av asylsøkere til Norge. Vi har blant annet snakket om et leserinnlegg fra Ole A. Brønmo, som kritiserer oss for ikke å dekke alle sidene av saken. «Det som diskuteres mann og kvinne imellom finner vi ikke igjen», skriver han.
Jeg tror han har et poeng. Vi journalister må bli flinkere til å ta den tvilen, den frykten og de reelle problemene som den store tilstrømningen av asylsøkere fører med seg, på alvor. Vi må bli bedre på å dekke alle sider av saken – også bekymringen mange har for hvordan det påvirker deres lokalsamfunn. Ikke bare for å vise at det finnes ulike synspunkter, men også fordi det er uenigheten og de vanskelige og til dels ubehagelige spørsmålene som er med på å skape de gode løsningene.
Da må vi også legge til rette for at det skal være mulig å mene noe annet enn det som er det politisk korrekte. Denne uken har jeg snakket med flere personer som vegrer seg for å gå inn i innvandringsdebatten. Elin Ørjasæter skrev i et debattinnlegg tidligere i uken at hun ikke lenger orker å være den innvandringskritiske stemmen når hun blir ringt opp av journalister. Det blir for mye bråk, for mye hetsing i sosiale medier. Dessverre. For debatten er for viktig til at den kan avblåses med karakteristikker som godhetsposør og rasist.
Journalistikkens rolle er å stille ubehagelige spørsmål, provosere og skape diskusjon. Det må vi også gjøre i innvandringsdebatten.