Norge har den blåeste regjeringen noensinne. Likevel klarer ikke Arbeiderpartiet å markere seg.
For to år siden fikk Jonas Gahr Støre tittelen partileder. Deretter fikk han merkelappen «tåkefyrste». Man måtte konsentrere seg ekstremt hardt for å finne et tydelig budskap i Støres lange, intellektuelle resonnementer. Det er ingenting galt i å være smart. Ap-lederen er antakelig en statsmann, slik Erna Solberg er en statskvinne. Hvem av dem som er statsminister, virker liksom ikke så viktig.
Det smarte for lederen av landets største opposisjonsparti, er imidlertid å snakke så folk forstår. Ap må fremstå som et reelt alternativ til den blåeste regjeringen Norge har hatt noensinne. Det er ikke tilfellet i dag. I Dagbladets måling mandag, falt partiet til sitt laveste nivået siden valget i 2013. Den gjennomsnittlige oppslutningen har imidlertid vært noen prosentpoeng høyere de siste månedene.
Økonomisk nedgang og økende arbeidsledighet er klassiske vinnersaker for sosialdemokratene, som ofte tjener på krise. De har håndtert kriser på en god måte tidligere. Men har de klart å utnytte spillerommet nå? Som retoriker er Støre blitt bedre. Mantraet har vært at regjeringen er mer opptatt av skattekutt til de rikeste enn krisetiltak. Det virker imidlertid ikke som at dette er nok for velgerne. Kanskje merker de ikke krisen?
I trondheimspolitikken spiller Ap i en annen liga. Rita Ottervik sitter svært godt. Men hva er Aps visjon for Trondheim, annet enn å sitte i posisjon? Den nesten uendelig brede flerpartialliansen, der Ottervik holder orden på småpartiene, er et effektivt maktverktøy. Partiene er bundet til masta i budsjettsaker. Samtidig er enhver kritikk av Ap begrenset, fordi uenighet blir tatt internt.
Noen unntak finnes. I balladen om jordvernssaken «grønn strek», brøt småpartiene lydmuren. Ap svarte med å søke støtte hos Høyre og Fremskrittspartiet, slik de også gjorde i saken om kommunedelplan på Nyhavna. Det har gjort at flere på rådhuset omtaler den brede maktalliansen som uforståelig. Men for Ap spiller den en slags nasjonal rolle: Trondheim er partiets «utstillingsvindu».
Det var her det rødgrønne samarbeidet begynte. At Kristelig Folkeparti og Venstre ble invitert inn i varmen, kan ha vært et forsøk på å ødelegge for regjeringspartiene på nasjonalt plan. Alliansen er likevel merkelig. Sosialistisk Venstreparti og Venstre befinner seg langt fra hverandre i en rekke spørsmål. Pensjonistpartiet har fått lederen i kulturkomiteen! Ifølge kilder er det lite sannsynlig at posisjonspartiene vil gå til valg på den samme alliansen i en ny periode.
Men Aps tilnærmet urokkelig maktposisjon i Trondheim er ikke nevneverdig utfordret. Et skadeskutt Høyre med uavklart lederkabal markerer seg i liten grad som vitalt opposisjonsparti, selv om de får gjennomslag for bitte litt av sin politikk. Det skjer alltid sammen med gode, gamle Ap. Høyre vil heller være på lag med makta enn å snakke med småpartiene for å bygge nye vennskap.
Ap i vår region er også gode til å legge tepper over skandaler under oppseiling. Saken om utbygging på Overvik, men den tilhørende forvirringen om skoletomt, er ennå ikke over. Leder for fylkeslaget, Rune Olsø, har også stått i stormen - blant annet ved å nekte å møte Adresseavisen til intervju i saker som handler om inhabilitet i kontrollkomiteen og dobbeltroller knyttet til Trondheim Kino.
Sett under ett kunne Ap tjent på større tydelighet om egen politikk. Lokalt, for å rettferdiggjøre sin tunge posisjon. Og nasjonalt, for å sparke de blåblå ut av regjeringskontorene.
Største seier:
Fikk i land budsjettet med nesten 90 nye årsverk i eldreomsorgen.
Største nederlag:
Gjeninnfører piggdekkavgiften i Trondheim, som de egentlig var imot. Har ennå ikke klart å gjøre noe med sykefraværet i kommunen.
Problemet:
Mangler tydelighet på hva det sosialdemokratiske prosjektet egentlig består i.
