Kinesisk byutvikling er ikke akkurat noen lærebok i lokaldemokrati. Men én ting kan vi kanskje lære noe av.

For ett år siden var det bare et stort område som de så vidt hadde begynt å planere. Om en drøy måned flytter de første studentene inn i det som skal bli en universitetsby med 100.000 studenter.

Når de bestemme seg for å bygge, går det fort i Kina. Og når jeg tenker meg om, går det ofte ganske fort å bestemme seg for å bygge, også.

Forrige uke kom jeg hjem fra ferie i den vesle byen i Kina hvor jeg tidligere jobbet. Den gangen, for drøyt ti år siden, bodde det et sted mellom 20.000 og 30.000 innbyggere der. I dag er tallet steget til over 200.000.

Da sier det seg kanskje selv at de ikke har brukt tiden på så mange folkemøter for å diskutere hvor høy den nye skolen skal bli, hvor mye av innsjøen som må forsvinne for å gi plass til det nye leilighetskomplekset eller om den nye veien tar for mye av landbruksarealet.

Og på mange måter blir en vant til at det skal være sånn. Vant til at lukten av en byggeplass er lukten av penger. Vant til at høydedraget som en gang lå ved siden av elven og nå er jevnet med jorden, er et bevis på menneskets seier over naturen. Vant til at en kan oppleve noe nytt hver eneste dag en går ut døren.

LES OGSÅ: Dette mener Adressas politiske redaktør Tone Sofie Aglen om utbyggingen på Nidarø

Jeg er alltid spent på hva som er nytt når jeg reiser tilbake dit en gang i året. I år var det blant annet et stort nytt kjøpesenter.

Hver gang jeg har vært der, føles det litt rart å komme tilbake til Norge. Et land hvor ting står ganske stille, et land hvor det tar årevis å bli enige om noe og deretter minst like lang tid å faktisk bygge det.

For eksempel kan en av og til bli forledet til å tro at utbyggingen av NTNUs campus skal gå ganske fort. Men prosjektet jobber med en tidshorisont på 20 år. Ta med at diskusjonene startet for tiår siden, så er kanskje barnebarna til de som studerte der da saken begynte ferdig uteksaminerte innen byggingen er ferdig.

Det er lett å tenke at det går ufattelig sakte i dette landet – og i noen tilfeller bruker vi definitivt for lang tid på bagateller. Men ofte er det prisen for et demokrati. Prisen for at alle skal få mulighet til å komme med innvendinger, at alle spørsmål skal bli stil. Kjedelig? Ja. Langtekkelig? Ja. Bra? Utvilsomt.

Noe av det første jeg gjorde etter å ha kommet tilbake fra årets ferie var å være med på Adresseavisens folkemøte om utbyggingen av Trondheim spektrum på Nidarø. Jeg må innrømme at det føltes godt å høre alle innsigelsene folk kom med – selv om kanskje ikke alle var like velbegrunnede.

For beslutninger som handler om hvordan landskapet rundt oss skal utvikles, er for viktige til at de kan avgjøres i det stille. Det er kanskje av og til mer behagelig å være politiker om ingen legger seg opp i hva du driver med, men det er bare ved å åpne opp diskusjoner for alle som vil være med, at en kan sikre seg at de ulike perspektivene kommer frem.

LES OGSÅ: Med nye ideer skal landet bygges

Denne uken har jeg reist sammen med en kinesisk turgruppe og opplevd Norge. Bortsett fra de vanlige kommentarene om at det er dyrt, naturen er flott og at det må være veldig rart å bo på så øde steder, kom de med noen interessante observasjoner. De la merke til tingene jeg har vent meg til å overse:

De snakket om alle detaljene, om sykkelreparasjonsutstyret som sto utenfor hotellet til fri benyttelse, om gresset som er klippet på alle plenene, om hvor lettvint det er å bevege seg rundt og om hvor mye grønt en ser overalt.

- Ting er så ordentlig. Når de har bygd noe, har de virkelig tenkt på alle som skal bruke området, sa en av dem.

Så fortalte jeg om folkemøtet vi akkurat hadde arrangert. Og så lo vi litt av konseptet, som der og da virket veldig fjernt for en sånn liten fillesak som en hall.

- Men det er egentlig ganske fint at alle får muligheten til å si hva de mener på den måten. Det hadde kanskje av og til ikke vært så dumt når en ser hvordan ting har blitt hos dere, sa jeg.

- Det dere bygger blir flotte bygg. Det vi bygger må rives etter 30 år. Men det hadde ikke gått om vi skulle bruke så lang tid på alt, sa hun.

Og der står jeg, utålmodig og misunnelig på hva de får til på kort tid i Kina, og samtidig stolt over resultatet av diskusjonene vi har her. Men jeg klarer ikke å fri meg fra at vi har noe å lære av kineserne på ett punkt: Av og til må det da kunne gå litt fortere.

Lurer du på hvordan nye Trondheim Spektrum kan bli? Her kan du lese mer og se skissene