Knut Røe tar både feil og har rett når han kritiserer Adresseavisen.
Denne uken ga seks forfattere ut en bok med tittelen «Røde Ritas regime». Ett kapittel, skrevet av Knut Røe, handler om Adresseavisen.
Røe har gått gjennom dekningen vår og mener Adresseavisen har vært for dårlig til å undersøke hvordan Rita Ottervik og Arbeiderpartiet utøver makten sin i Trondheim.
Heldigvis tar han selv et ganske grundig forbehold når han skriver: «Det er viktig å understreke at denne gjennomgangen langt fra er en systematisk, kvantitativ analyse (…)». Det forbeholdet er på sin plass.
For selv om Røe har noen gode poenger, synes jeg ikke argumentasjonen alltid er like presis.
Det skal jeg komme tilbake til, men først er det ingen tvil om at vi har potensial til å bli bedre. En av de tingene vi har diskutert internt, er at vi må bli flinkere til å stille politikerne til ansvar – noe Røe også korrekt påpeker i sin tekst.
Og så må vi nok erkjenne at det finnes saker vi burde vært tettere på. For vi har et spesielt ansvar for å gå makten etter i sømmene – enten det er snakk om ordførerens kontor eller regjeringskontorene. Det ansvaret blir ekstra stort gitt mediesituasjonen i Midt-Norge. Selv om NRK er store og gode i Trøndelag, er det i realiteten bare Adresseavisen som har mulighet til å følge disse problemstillingene med den nødvendige tyngden over tid.
Likevel kjenner jeg meg ikke helt igjen i bildet Røe tegner.
Bare det siste halvåret har Adresseavisen vist frem spenningene internt i koalisjonen som styrer Trondheim, vi har tatt tak i mange av de betente sakene, vi har gått inn og undersøkt sykefraværsproblematikken over tid og vist hvordan politikerne har skyldt på hverandre og ropt skandale, uten at de har evnet å gjøre noe med det. I forkant av siste valg gikk vi tungt inn i eldreomsorgen – og stilte selvfølgelig ordføreren til ansvar for det.
Les historien om avvikene i eldreomsorgen i Trondheim
Ser en på summen av sakene vi har dekket, tror jeg vi har berørt mange av problemstillingene som etterlyses. Men vi har kanskje ikke vært flinke nok til å sette det i sammenheng.
Og vi har ikke alltid vært like flinke til å komme til bunns i sakene. Av og til blir vi for opphengt i utspillene, og går ikke langt nok i våre egne undersøkelser. Det har vi også diskutert internt, og har tatt noen grep.
I løpet av det siste halvåret har vi styrket den politiske gruppen, og det er nå flere journalister enn tidligere som har lokalpolitikk som sin hovedgeskjeft. Vi har styrket meningsjournalistikken, blant annet synliggjort gjennom at side to og tre i papiravisen er forbeholdt meningsstoff hver dag. Vi mener mer om lokale forhold.
Røe tar opp viktige problemstillinger knyttet til Adresseavisens rolle, vår posisjon som «monopolist» og journalisters politiske standpunkt, men enkelte ganger det blir vel mye retorikk og litt for lite fakta.
Som for eksempel når han skriver om alle gangene Adresseavisen refererer partilederne som sier «Se til Trondheim» og «Lær av Trondheim». Et kjapt søk i mediearkivet Retriever viser at de ikke er blitt så «særlig samvittighetsfullt referert» på dette.
Og for å bruke et eksempel som ikke handler direkte om Adressa: Når han argumenterer for at Trondheim kommune «kommer jo ofte dårligst ut av storbyene i statistikk over kvalitet i kommunene», kunne han valgt enn annen referanse enn Dagbladets Kommunebørs fra 2011. I det årlige Kommunebarometeret fra Kommunal Rapport scorer Trondheim høyere enn Oslo, Bergen og Stavanger de siste to årene.
Og når han forteller om norske journalister politiske standpunkt på venstresiden, kunne han godt ha tatt med at da det i 2009 ble offentliggjort en meningsmåling blant medlemmer i Stortingets presselosje – hvor mange av de mest garvede politiske journalistene i Norge er medlemmer – ble Høyre det største partiet.
Men i likhet med Røe kunne også jeg ønske meg at flere journalistiske miljøer interesserte seg mer for det som skjer i Trondheim. Jo flere som jakter på god innhold, jo mindre er sjansen for at viktige saker glipper.
Og selv om jeg ikke er enig i alt han skriver, er jeg glad for kritikken. Adresseavisen er også en maktfaktor i denne byen, og da er det naturlig at folk ser oss i kortene. Diskusjonen om hvordan vi utfører vår rolle er viktig, og den er både nyttig og lærerik for vår del.
Derfor har vi allerede brukt litt tid på å diskutere kritikken som er rettet mot oss. Vi kommer til å bruke mer.
For kritikk både skal og må være en del av vår hverdag. På samme måte som vi peker på forbedringspotensial hos andre, må andre peke på oss.
Derfor prioriterer vi ofte kritikk av oss på leserbrevplass. Og derfor lever vi godt med at vi blir beskyldt for å være både høyre- og venstrevridd. Det er kanskje et bevis på at partiavisens tid er forbi.
Les sjefredaktør Tor Olav Mørseths kommentar om Adresseavisens rolle