De fleste av oss blir syke fra tid til annen og må holde oss hjemme fra jobben. Sykelønnsordningen sørger for at vi ikke taper penger på det. Har vi fortsatt råd til en slik luksus?

Fra tid til annen dukker debatten om sykelønnsordningen opp i igjen. Denne gangen, som flere ganger tidligere, er det de borgerlige ungdomspartiene som tar bladet fra munnen og spør om ingen ser den syke elefanten i rommet. Unge Høyre, Fremskrittspartiets ungdom, Unge Venstre og Kristelig Folkepartis ungdom mener at gapet mellom den store økningen av eldre i samfunnet og dalende oljeinntekter i landet, må føre til at Norge strammer inn dersom det skal være penger igjen til velferd for kommende generasjoner.

Det har de rett i, selv om det får fagbevegelsen og venstresiden til å se rødt. Heller ikke regjeringen er spesielt interessert i å utfordre trepartssamarbeidet i arbeidslivet mellom staten, arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene nå. I alle fall ikke noen måneder foran stortingsvalget. Å gå inn for en slik endring, vil koste stemmer.

LES KOMMENTAREN: Tåler vi 1267 dager til  med dette?

Enighet om de store linjene i norsk arbeidspolitikk er viktig, men når vi bruker om lag 40 milliarder kroner hvert år på sykefravær, er det på tide å spørre om dette kan fortsette inn i magrere år. I dag er det bare Venstre og Miljøpartiet De Grønne av de «voksne» partiene som mener det er på tide å se nærmere på sykelønnsordningen. Frp og Høyre ville ikke mene noe om saken på sine landsmøter, selv om mange i begge partier nok gjerne ville ha gjort noen endringer.

Siden et enstemmig Storting i 1977 innførte 100 prosent lønn ved sykefravær for norske arbeidstakere, har ordningen så å si stått uforandret. Men blant annet svenskene har en rekke ganger strammet inn, og der har fraværet gått ned.

I 2001 fikk vi IA-avtalen (inkluderende arbeidsliv) som skulle redusere sykefraværet, hindre at flere falt utenfor arbeidslivet, få flere mennesker i arbeid – særlig de med nedsatt funksjonsevne og få eldre arbeidstakere til å stå lenger i jobbene sine. IA-avtalen satte som mål å redusere sykefraværet med 20 prosent, slik gikk det ikke. Tall fra Nav sier at sykefraværet bare har gått ned med 10,4 prosent siden 2001. Neste år skal IA-avtalen opp til ny behandling, og da vil sykelønnsordningen igjen bli aktualisert. Slike spørsmål er lettere å ta opp etter et valg.

Det er for enkelt å si at høyt sykefravær bare henger sammen med gode sykelønnsordninger og at fraværet vil forsvinne dersom man strammer inn. Men det er all mulig grunn til å tro at misbruk av ordningen vil bli mindre interessant dersom staten og arbeidsgiver ikke stiller opp med 100 prosent lønn fra første sykedag. Vi har alle hørt historier fra kolleger eller kjente som «tar seg en egenmelding» fordi de har noen dager «til gode». Det er misbruk av ordningen, selv om disse tilfellene neppe utgjør en veldig stor andel av det totale fraværet.

Arbeidstakerorganisasjonene hopper raskt i skyttergrava når arbeidsmoral blir debattema. Det er lite konstruktivt. Fra fagforeningshold hevdes det at sykefravær er mye mer sammensatt enn det arbeidsgiverne bryr seg om. Det har de rett i. Dårlig fysisk og psykisk arbeidsmiljø, ledere som ikke fungerer, mobbing og økende press, hører også med i helheten. Den høye andelen sysselsatte her til lands, hvor folk med kroniske sykdommer og andre lidelser står i jobb, er også en del av dette bildet.

Det bør likevel ikke være til hinder for at det er på tide og se på om sykelønnsordningene våre er bærekraftige inn i fremtiden. Holder man kronisk syke og foreldre som er hjemme på grunn av syke barn, unna en slik reduksjon i sykelønn, vil de aller fleste av oss leve godt med en egenandel på korttidsfraværet de dagene feberen river i kroppen. Det vil ikke tvinge oss ut av arbeidslivet. Fremtidens generasjoner, som også skal nyte godt av velferdsstatens ordninger, fortjener en grundig gjennomgang av dagens sykelønnsordning.

Vi aksepterer reduksjon i ytelsene når noen blir uføretrygdet eller mottar dagpenger. Men vi vil ikke akseptere en egenandel når man må holde senga et par dager mens influensaen herjer. Stortinget har stått bak et omfattende pensjonsforlik for å ruste Norge til vanskeligere tider. Men sykelønnsordningen skal stå fast. Siden 1977, da Norge var ruset på oljeeventyret, har vi holdt oss med ordningen som sier vi skal ha full lønn selv om vi er syke. Mot slutten av oljeeventyret er det på tide å se om den ordningen fortsatt har livets rett.

Hør siste utgave av podkasten «OmAdressert» med Sivert Bjørnstad (Frp) som gjest

Foto: Karl Gundersen