Ubehagelig forskning må tas på alvor

Politikere som ignorerer kritisk forskning, gambler med folkehelsen og klimaet.

Hvis politikerne ser bort fra kritisk forskning, tar de en stor risiko på samfunnets vegne. Foto: Eeg, Jon, NTB Scanpix

Saken oppdateres.

I fjor vakte Per Sandberg bestyrtelse da han kalte forskere som var kritiske til fiskerinæringen for «mørke motkrefter».

Sandbergs utspill var uvanlig krast , men usedvanlig var det ikke. Morgenbladet trykket nylig en rekke intervjuer med forskere som har kommet i konflikt med oppdrettsnæringen, blant annet fordi forskningen deres tyder på at miljøgiften i laksen er mer skadelig enn næringen hevder. De forteller om systematiske forsøk på å trekke troverdigheten deres i tvil, ofte på usaklig grunnlag.

Et talende eksempel handler om sykdom. Da Are Nylund og Siri Vike ved Universitetet i Bergen kom fram til at en epidemi som rammet chilensk laks i 2007 antakelig stammet fra Norge, meldte selskapet AquaGen dem inn til det nasjonale granskningsutvalget for uredelighet i forskning. Forskerne ble frikjent i tre instanser, men på grunn av granskningen satt de uten forskningsmidler i tre år.

Lakseforskernes historier føyer seg inn i et grelt, globalt mønster. I boka Merchants of Doubt viser Naomi Oreskes og Eric Conway at mektige, amerikanske næringsinteresser har motarbeidet kritisk forskning i en årrekke. Først var det kunnskap om røykingens skadevirkninger som skulle undergraves. Senere rettet olje- og kullindustrien skytset mot klimaforskningen. Det har hatt alvorlige følger for folkehelsen, og for verdens klima.

Norge er ikke et unntak . Når lukrativ industri utsettes for forskningsbasert kritikk, iler politikerne gjerne til unnsetning. I boka De beste intensjoner gir Anne Karin Sæther flere eksempler på at forskere som har vært kritiske til norsk oljeindustri og klimapolitikk, har blitt ignorert og mistenkeliggjort.

Sæthers bok viser at oljeinntekter regnes som viktigere enn en kunnskapsbasert energi- og klimapolitikk. I 2013 publiserte en gruppe forskere fra Statistisk Sentralbyrå (SSB) en artikkel hvor de argumenterte for at en kostnadseffektiv klimapolitikk innebærer kutt i oljeproduksjonen på 3,4 prosent pr. år. Studier av amerikansk oljeproduksjon har gitt liknende konklusjoner.

Den konklusjonen var uønsket . Organisasjonen Norsk olje og gass mente at artikkelen var urealistisk. Daværende olje- og energiminister Ola Borten Moe (Sp) mente forskernes konklusjon var «veldig rar» og avviste at kutt i oljeproduksjonen kom på tale. Eirin Sund (Ap) avfeide artikkelen som «påstander». Forskning som antydet at litt mindre oljepumping er en god idé, var ikke velkommen. At den kunne brukes til å utforme en mer effektiv klimapolitikk, spilte ingen rolle.

Hvis næringslivet og politikerne ser bort fra kritiske forskningsfunn, tar de en stor risiko på samfunnets vegne. Da tobakksindustrien lyktes med å undertrykke forskning som viste at røyking var helseskadelig, førte det til at flere mennesker døde av lungekreft. Hvis de kritiske forskerne har rett i at oppdrettslaksen inneholder mer miljøgift enn næringen hevder, er det alvorlig. I verste fall kan vi bli sykere og helseutgiftene vokse. Om vi ikke tar de mest effektive klimapolitiske virkemidlene i bruk, blir det grønne skiftet dyrere, og kampen mot klimaendringene tyngre.

Forskere bør tåle saklig kritikk , også når den kommer fra utsiden av elfenbeinstårnet. De fleste vitenskapelige funn er usikre, og at forskning er kritisk betyr ikke at den er riktig. Men hvis den stemmer, peker den på trusler vi må ta på alvor. Det bør politikere som benytter enhver anledning til å lovprise kunnskapssamfunnet være klar over. At forskningen stiller viktig industri i et dårlig lys, er ingen unnskyldning for å gamble med vår alles velferd eller med verdens klima.

Gikk du glipp av disse?