Holdninger til jenter som spiller fotball er seiglivede. Vi kommer ikke videre hvis vi står stille og ser på at jentene ikke er verdt å sentre til.

Kunstgresset på Lerkendal var like grønt for jentene som for guttene. 11-åringene hadde meldt seg på den attraktive fotballskolen RBK Pluss. Tilbudet er for dem som har lyst og iver til å trene mer og bedre. Jentene var i sørgelig mindretall, men like stolte over RBK-logoen på overtrekksdrakten som guttene. De gledet seg til de 20 treningene som ventet dem.

Selv om de nå beveget seg inn på «guttas arena», hadde de ingen forestilling om at det å være jente og spille fotball var noe annet enn å være gutt og spille fotball. Med tro på egne ferdigheter, lyst og iver til å trene for å bli bedre, var de uforberedt på at de skulle oppleve en annerledeshet.

I løpet av tiden fotballskolen varte, fikk jentene sin første erfaring med at kjønnet definerte dem som idrettsutøvere. De satt forundret i bilen hjem og konstaterte at «guttene sentrer ikke til oss». At de presterte, betydde ikke noe. De var jenter, og dermed ikke oppfattet som verdige medspillere.

Fra sidelinja så jeg hvordan gutter ble på gråten over å bli på lag med jenter, og foreldre som ga uttrykk for at de ikke opplevde akkurat det som optimal trening for poden.

Etter hvert ble deltakerne delt inn i lag etter ferdighetsnivå. Ei jente kom på lag med bare gutter, men hun gråt ikke av den grunn. Heller ikke da guttene konsekvent lot være å sentre til henne. Hun ble ikke sett på som likeverdig medspiller. De lot være å inkludere henne, selv om hun leste spillet og plasserte seg i gode posisjoner. De valgte heller å drible seg bort, eller gi ballen til en dårligere plassert gutt. Ved en anledning stanset heldigvis en av lederne spillet og konfronterte guttene med dette.

6. august avsluttes EM for kvinner i Nederland. For de norske jentene tok eventyret slutt altfor tidlig. Debatten om kvinnefotballens fremtid blusset opp. Men den startet allerede før EM, da herrelandslagets Mats Møller Dæhli skrev på Instagram hvordan han forakter menn som ikke viser fotballjentene respekt. Menn som slenger «dritt» i kommentarfeltene. Han lurte på om likestillingen er kommet så langt som vi trodde den var. Svaret er nei.

Tankene mine gikk tilbake til fotballskolen, og holdningene jentene møtte der. At guttene har slike holdninger til jentene, må vi voksne ta ansvar for. Vårt syn på at jenter ikke kan være en likeverdig medspiller, fanges opp også av ivrige fotballgutter.

Ifølge Norges Fotballforbund spiller over 100.000 jenter fotball. Potensialet er enormt, men det er også frafallet. For å beholde flest mulig, må Fotball-Norge, slik andre idretter har gjort, makte å riste av seg det pinlige kjønnsrolle-stempelet. Da må guttene sentre til jentene, og menn slutte å slenge «dritt». Blant annet.

Dæhlis Instagram-utspill var sommerens viktigste i debatten om jenter og fotball, nettopp fordi den rører ved det grunnleggende; våre holdninger til jenter som spiller fotball. Holdninger som lever til tross for at de norske jentene har hentet hjem gull fra store mesterskap.

Likestillingens berg-og-dal-bane, slik den speiler seg i samfunnet for øvrig, ser ut til å treffe fotballjentene med full kraft. Vi har kvinnelig forsvarsminister og verneplikt for jenter, men har også gått med sjumilssteg tilbake når det gjelder presset på hvordan kvinner skal se ut.

Terskelen for å ytre seg om det har også sunket i takt med inntoget av sosiale medier. Dæhlis spørsmål om likestillingen ikke har kommet så langt som vi trodde, er helt på sin plass – også i fotball-perspektivet.

Landslagsstjernen Caroline Graham takket ifølge TV2 Dæhli for støtten. At hun hver dag må kjempe en hard kamp for å bli akseptert som fotballspiller, er trist. Ære være kvinnelige fotballspillere både i Trondheims-Ørn her i byen og Norge for øvrig, som har trosset blikket på kvinnefotballen, fulgt drømmen og nådd toppen.

Enda tristere er tanken på at at jentene som i dag drømmer fotballdrømmen, må kjempe den samme kampen. Og det fordi vi ikke klarer å kvitte oss med noen mosegrodde holdninger. Å bli oversett i et lagspill, gjør noe med deg. At du blir tilsidesatt på grunn av kjønn, gjør saken enda verre. Jentene ivrer ikke etter å på nytt melde seg på en fotballskole for dem som har «lyst og iver til å trene mer og bedre». Da kan drømmen allerede fått en brist. Drømmer må få næring for å realiseres. Nå må målet være at ingen skal hektes av grunnet holdninger. Vi har ikke tid til det. Da sakker vi skikkelig akterut for storklubbene i Europa. De tar nemlig jentene på alvor. Dønn alvor.

Les også Kjetil Kroksæters kommentar: Den norske idrettsmodellen er utdatert

Fotballforeldre, trenere, moderklubber, toppklubber, krets og forbund må sette alle kluter til for å få bukt med holdningene. Ja, kjære fotballfar på sidelinja, snakk gjerne med gutten din om at jenter har i seg den iboende ferdigheten at de vil gjøre hverandre gode -  og at det er lagspillets aller største styrker, slik mangeårig fotballkommentator og jentefotballtrener, Roar Stokke glimrende beskriver det i VG-kronikken «Jenter fortjener det beste» 24. juli.

Flott, fotballfar og fotballmor, at du er ambisiøs på din sønns vegne. Jeg vil gjerne ha din entusiasme som drahjelp for jentefotballen. Bidra til å endre holdningene til jentefotball, gjerne allerede rundt middagsbordet i dag. La deg inspirere av tanken på fremtiden når dagens unge jenter skal briljere med lagspill av ypperste kvalitet.

Ja, kjære RBK, spander gjerne en egen pluss-skole for jenter. Det ville vært en god signaleffekt og vitamininnsprøyting til byens fotballjenter. Finn en økonomisk ordning sammen med klubbene, slik at penger ikke blir ekskluderende. Husk at RBK-spillerne også er jentenes fotballidoler. Og kjære krets og forbund, fortsett å ta trenerne på alvor ved å skolere dem og møt gjerne opp på treninger for å se hva som rører seg der.

Holdninger tar tid å endre. Vi kommer ikke videre hvis vi står stille og ser på at jentene ikke er verdt å sentre til. Eller at menn skriver gørrkjedelige kommentarer i sosiale medier.