Trøndelag sender 15 kvinner og menn til Stortinget for å jobbe for landet og landsdelen. Hva skal vi forvente av dem i løpet av de neste fire årene?

Seks fra Arbeiderpartiet, tre fra Høyre, to fra Senterpartiet, to fra Venstre, og én fra henholdsvis SV og Frp, utgjør representantene fra Trøndelag etter valget. Fra 1. januar 2018 blir Trøndelag ett fylke, men i kommende fireårsperiode skal disse 15 fortsatt være innvalgt fra to trøndelagsfylker. Ikke før i 2021 eller 2025 vil vi ha på plass en valgordning der vi velger en felles trøndelagsbenk til vår nasjonalforsamling.

LES KOMMENTAREN: Fire utfordringer for Erna Solberg

Men til tross for at nordtrønderne og sørtrønderne ved dette valget har stemt inn sine representanter, må de 15 forholde seg til at Trøndelag snart blir et felles fylke som de alle skal representere på best mulig måte. De nye stortingsrepresentantene er selvfølgelig forpliktet på sine partiprogrammer og er politiske motstandere på en rekke områder, slik fungerer nasjonalforsamlingen. Men de skal samtidig representere en landsdel og en region som har behov for gode venner og støttespillere på tvers av partigrensene nede på Løvebakken.

Vi må ha lov til å forvente at våre 15 representanter både klarer å representere sitt eget politiske parti på Stortinget, samtidig som de tar et ansvar for å løfte frem det som er bra for Trøndelag og dermed også for hele landet. Trønderbenken har ikke rykte på seg for å være den mest innflytelsesrike lobbyen på Stortinget. Det bør de gjøre noe med. Det politiske rommet i Stortinget vil bli større de neste fire årene, og mulighetene til å sikre viktige seire til Trøndelag er til stede. Da må trønderske stortingsrepresentanter jobbe sammen, og skaffe seg venner i regjeringspartiene og i regjeringen som de kan hviske kloke ord i øret på.

LES KOMMENTAREN: Ap-kollaps gjør Erna Solberg historisk

NTNU, det nye campusprosjektet, nytt psykiatribygg, Ocean Space Centre, bedre og mer effektiv jernbane gjennom Trøndelag og full fremdrift på ny E6 gjennom fylket, er alle viktige arbeidsoppgaver som mange av de 15 representantene står samlet om. Innsatsen på disse områdene må de måles på. Teknologimiljøene i Trondheim, rundt NTNU, Sintef og den nyetablerte fornybarklyngen bør få drahjelp og oppmerksomhet i den nasjonale debatten fra et samlet politisk Trøndelag.

Uansett uenighet om oljeutvinning og tempoet på veien ut av oljeøkonomien vil Trøndelag kunne spille en viktig rolle i utviklingen av ny og grønn teknologi i årene som kommer. Gründervirksomhet i Trøndelag, etablering av nye selskaper og arbeidsplasser som bidrar til det litt klisjéfylte begrepet «Det grønne skiftet» bør stå høyt oppe på lista over arbeidsoppgaver trønderske kvinner og menn på Stortinget skal legge sjela si i de neste fire årene.

Da den politiske striden om lokalisering av landets militære hovedflybase raste som verst, så vi trønderske politikere som trakk i samme retning. Gjennom tverrpolitisk samarbeid og felles innsats ble de et talerør for å få lagt basen til Ørland. Det var viktig. Den diskusjonen handlet likevel «bare» om en lokaliseringsdebatt og kamp mellom Ørland og Bodø, ikke en diskusjon om Norge skulle ha en ny hovedbase. I rene lokaliseringsdebatter er det enklere for en stortingsbenk å opptre med en stemme. Når det kommer til politiske prioriteringer man er uenige om, blir en felles front vanskeligere å få til.

Det er derfor viktig å finne frem til en ambisjon og en retning for hvilke saker som de 15 kan jobbe sammen om. Trøndelags fotavtrykk i landet bør bli større de neste fire årene. Regionens bidrag til økt verdiskapning, flere jobber i bransjer som bidrar til et liv etter oljen og innen forskning og teknologi, bør være oppgaver våre nye representanter kan finne en felles strategi for å bidra til.

Valgkampen er over, stortingsplassene er fordelt. Nå starter jobben for 15 trønderske politikere som må finne en fornuftig vei i farvannet mellom partiprogrammer, partipisker, politisk spill, hensynet til landet og til Trøndelag.

LES KOMMENTAREN: Veien til Løvebakken