Atom-ånden er alt ute av flasken

Fredsprisen til forkjempere for forbud mot atomvåpen er symbolsk.

Berit Reiss-Andersen, leder av Nobelkomiteen, med en tegning av logoen til Den internasjonale kampanjen for forbud mot atomvåpen. Sjansen for at kampanjen lykkes, er minimal.Foto: NTB Scanpix

Saken oppdateres.

Nobels fredspris går til Den internasjonale kampanjen for forbud mot atomvåpen (ICAN), for deres arbeid for å overtale verdens stater til å undertegne en forbudsavtale mot atomvåpen. I fjor fikk de over 100 FN-stater til å undertegne avtalen. Norge unnlot å signere avtalen, dels fordi vårt NATO-medlemskap innebærer at vi aksepterer at atomvåpen kan brukes i angrep, ikke bare i forsvar.

LES OGSÅ: ICAN-lederen trodde det var en tulletelefon

Stemningen i regjeringskontorene stod neppe i taket da prisvinneren ble offentliggjort. Utenfor var hyllesten enstemmig. Etter flere måneder preget av angst og beven over Nord-Koreas atomprogram og usikkerhet om USA vil oppheve atomavtalen med Iran, er det nærliggende å tenke at tiden var inne for å hedre ICAN. Audun Lysbakken (SV) og Trine Skei Grande (V) var raskt ute med å kalle prisen «viktig og riktig».

LES KOMMENTAREN: Nobelprisen i litteratur til Kazuo Ishiguro vil glede mange og ergre noen få

De tar feil. Å gi fredsprisen til ICAN kan godt være et riktig valg, men viktig er det ikke.

ICAN har rett i at atomvåpen gjør verden mer utrygg. Når det finnes våpen med en så ufattelig ødeleggelseskraft som atombomben, kan små feiltrinn utløse global utslettelse. Har du lyst til å ligge våken mens dommedagsvisjonene kverner rundt i hodet, er det bare å tenke på Stanislav Petrov. I 1983 kan han ha reddet verden fra en atomkrig mellom USA og Sovjetunionen. Petrov nektet å tro at russiske satelitter viste at fem amerikanske atomraketter var på vei mot Russland, selv om datasystemene hans sa det motsatte. Han hadde rett. Satelittene hadde plukket opp sollys fra skyene i Montana, ikke atomraketter. Hvis Petrov hadde tenkt annerledes, kunne verden ha blitt bombet tilbake til steinalderen.

Nobelkomiteens begrunnelse viser at de ikke tar innover seg hvorfor stater ser seg tjent med et atomarsenal, til tross for faren atomvåpen utgjør. Da hun fikk spørsmål om prisen var symbolsk, viste Nobelkomiteens leder Berit Reiss-Andersen til at tidligere forbud mot kjemiske våpen og landminer har vært effektive. Tanken er at et internasjonalt forbud mot atomvåpen kan ha en liknende virkning. Det er sannsynligvis en feilslutning. Forbudet mot kjemiske våpen, særlig gass, har virket fordi gass er et grufullt og lite effektivt våpen. Krigslystne stater har lite å tape på å respektere forbudet.

LES LEDEREN: Aung San Suu Kiys moralske fallitt

Å gi avkall på atomvåpen har en dramatisk mye høyere kostnad. Land som USA, Russland og Nord-Korea er overbevist om at de trenger atomvåpen for å kunne beskytte seg mot ytre trusler. Å angripe en atommakt er livsfarlig, fordi et motangrep innebærer ufattelige ødeleggelser. Så lenge verdens stormakter er overbevist om at de trenger atomvåpen som et avskrekkingsmiddel, er sjansen for at ICAN lykkes på nivå med det norske herrelandslagets sjanse til å vinne fotball-VM. Det gjør fredspristildelingen symbolsk, selv om Reiss-Andersen hevder det motsatte.

Atom-ånden er sluppet ut av flasken for lengst. Et forbud mot atomvåpen blir like overlevelsedyktig som et korthus i en barnehage. Så lenge teknologien og kunnskapen som kreves for å lage nye atomvåpen finnes, er det bare et spørsmål om tid før tanken på økt militær slagkraft frister nok til at noen fyrer opp sentrifugene og setter produksjonen av atomstridshoder i sving. Da vil andre stater følge etter så raskt de makter, til tross for forbud og fredspris.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

Gikk du glipp av disse?