Ta en potet

Skolebarn kan takke poteten for at de nå får høstferie. Mange generasjoner bakover kan takke poteten som berget dem fra sult, nød og den sikre død.

Skolebarna kan takke poteten for at de nå får høstferie, skriver Adresseavisens kommentator, Harry BA Strand.Foto: Jens Petter Søraa, Adresseavisen

Saken oppdateres.

For noen tiår siden ble det meningsløst å kalle det potetferie. Men det var det høstferien startet som. Barn fikk fri fra skolen for å plukke poteter før kulda satte inn. I dag er det på flere måter en feilplassert friuke, som kommer kort tid etter sommerferien. Maskinene har overtatt potetplukkingen, barn settes ikke i arbeid og spiser ofte lite poteter. De spiser heller pasta og tomatsuppe enn poteter og sild.

Men høstferien er etablert og blir tatt vare på av skoleverket. Fører det til at barn og unge kommer seg ut i skog og mark, bort fra pc, nettbrett og mobil, må det vel være utmerket. Jeg lar tvilen komme lærerne til gode, når jeg sitter igjen med et inntrykk av at de ikke bruker mye tid på å fortelle elevene noe om poteter. Heller ikke potetferiene. Det handler vel om å ønske alle en god høstferie.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Mer romantikk og politikk enn kysttrafikk

Å plukke poteter, slik barn gjorde før, var selvsagt dørgende kjedelig, omtrent som å plukke stein på jordene. I beste fall kunne de tjene noen kroner til eget bruk. Men moro var det ikke, om man ikke fant på noe artig selv.

Sant å si er det vel nesten umulig å dra i gang en interessant debatt om poteter, selv om poteten gjennom historien har vært særdeles viktig. Noen ganger kan det fungere blant bønder og småbrukere i dalstrøkene innafor. I mange kystområder snakker de heller om kålrot og gulrot, i pausene mellom kaffe og kake og gode fiskehistorier.

Men poteten kom til landet som en velsignelse. Det skulle mange prester til for å få den velsignet blant bønder og folk flest. Hans Nielsen Hauge er den mest kjente potetpresten, som reiste rundt og forkynte potetens evangelium. Skepsisen var stor, særlig blant kornbønder. Sakte, men sikkert slo den likevel rot og ble en avgjørende viktig del av det norske kostholdet. Under kriser, krig og hungersnød ble poteten redningen for folk og fe. Langt inn på 1950-tallet ble det laget potetlapper, som kunne minne om karbonader, og som ble servert med gulrot og poteter til. Det var ikke smør på flesk. Det var potet på potet. Underlig nok smakte det ikke så verst.

Dagens poteter er mer populære etter at industrien har gjort dem om til snacks enn når de ligger i grønnsakdisken i ulike størrelser og innpakninger. Selv om mangfoldet av arter er blitt mangedoblet siste årene, og handledisken flyttet fremst i butikken, går forbruket ned. Potetens status er synkende. Men småpotetene som før gikk rett i grisebingen, er blitt satt pris på i økende grad. Nå er det ikke bare Kerrs pink, Pimpernel, Beate og Laila. Det er mye mer, men overraskende mye er importert.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Her kommer ferieklemma

Britene er langt mer glad i poteter enn nordmenn flest. De har mer enn 80 arter i lønnsom produksjon og et høyt forbruk. Danskene er også der. De liker poteter. For ikke å glemme tyskerne. Trolig spiser nå nordmenn minst poteter i hele Europa. Det vil si, det er ikke trolig, vi spiser mindre poteter enn noe annet europeisk land. Trenden mot karbohydrater har forsterket nedgangen. Siden begynnelsen på 1970-tallet er forbruket av vanlige poteter langt mer enn halvert.

Potetens historie er historien om forskjellen mellom liv og død. Planten kommer fra Andesfjellene i Sør-Amerika og er ifølge antatt sikker historie blitt dyrket i 3000 år, noen mener mer. I motsetning til mange andre matplanter kan den dyrkes i svært høye fjellområder. Den populære mandelpoteten her i landet trives best i høyere strøk med sandholdig jord.

Det var spanjolene som på 1500-tallet fraktet med seg poteten sammen med tobakk og kaffe til Europa. Etter sine herjinger i Latin-Amerika hadde sjøfolkene god nytte av potetknollene på vei over Atlanterhavet, fordi det var god medisin mot skjørbuk som ellers var den sikre død. Det tok lang tid før poteten kom i vanlig bruk, kanskje særlig fordi den tilhører en planteart som bærer med seg livsfarlige giftstoffer.

På midten av 1800-tallet ble det mer fart i potetdyrkingen her i landet, først som mat til dyrene. Konkurranse fra billig korn gjorde det vanskelig i starten. Potetens storhetstid var under første og andre verdenskrig. Siden har det smått om senn vært en langvarig nedtur. De store potetstatene har i flere år vært Kina, India, Russland, Ukraina, USA og Tyskland.

Uten potetprestenes forkynning, som skal ha handlet mer om poteter enn Gud, ville det nok tatt lengre tid før planten slo rot her hjemme. Prestene hadde nok ikke vært så ivrige om de hadde skjønt at poteten etter hvert skulle bli en svært viktig råvare til produksjon av brennevin.

Veien fra jord til bord var lang. Innføringen av poteter fikk uvanlig stor betydning. Flere historikere mener å kunne fastslå at poteten betydde mer for folk flest enn Grunnloven av 1814. Potetprestene som delvis var utkommandert av kongelig makt, ikke bare av Gud, gjorde sitt til at folk hadde mat nok til å overleve.

Nå er det potetferie. Beklager, det ble feil; det er høstferie. Knapt en skoleelev plukker poteter. Og de leser ikke Grunnloven heller. Men hvorfor skal de det?

LES OGSÅ: En aktiv høstferie trenger ikke koste mye

(Foto: Tegning: Karl Gundersen)

Foto: Tegning: Karl Gundersen

Gikk du glipp av disse?