Da revolusjonens røst kom til Norge

Sammen med Lenin var Trotskij i toppledelsen for den russiske revolusjonen for snart 100 år siden. Trotskij havnet i Norge som politisk flyktning, ble utvist og hugget til døde med en isøks i Mexico.

Leo Trotskij er blitt omtalt som en revolusjonær profet, særdeles dyktig fredsmegler og en blodig kriger. Trotskij var Lenins høyre hånd, en åpenbar arvtaker til revolusjonens rike da Lenin ble syk og senere døde.Foto: NTB scanpix

Saken oppdateres.

Oktoberrevolusjonen i Russland endret hele verdensbildet. Den dannet grunnlaget for en union av kommunistiske diktaturstater øst i Europa, med smitteeffekt til Latin-Amerika, Cuba, Korea og Vietnam - for ikke å glemme Kina med Maos form for kommunisme og brutale tyranni. Revolusjonen i Russland la grunnlaget for glohete kriger, kald krig og våpenkappløp, før Muren endelig falt og Kina startet den lange marsjen mot kapitalistisk suksess.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Ta en potet

Leo Trotskij er blitt omtalt som en revolusjonær profet, særdeles dyktig fredsmegler og en blodig kriger. Trotskij var Lenins høyre hånd, en åpenbar arvtaker til revolusjonens rike da Lenin ble syk og senere døde. Men kommunistenes mektige partisekretær, Josef Stalin, og hans sterke vennekrets, sørget ganske raskt for at Trotskij ble utmanøvrert, sendt til Sibir og fratatt all makt og myndighet.

Av alle som fikk en form for politisk asyl i Norge på 1930-tallet, kan knapt noen måle seg med Leo Trotskij. Oppholdstillatelsen han etter hvert fikk var en verkebyll for storting og regjering, og det varte ikke mer enn halvannet år før han ble utvist, sendt til Mexico, der han til slutt ble tatt livet av. Morderen viste seg å være en Stalin-agent.

Trolig er det særlig to grunner til at det gikk som det gikk: Trotskij vegret seg for å overta makten etter Lenin. Stalin hadde ingen hemninger i jakten på makten, noe han til de grader beviste i tiden som fulgte. Forskere som har gravd i frigjorte arkiver de siste årene, er ikke i tvil om at Stalin tok livet av flere enn Hitler. Da snakker vi ikke bare om krig, men også om å ta livet av sitt eget folk. På den lange veien mot Berlin, for å knuse nazismen østfra, brukte han mennesker som fyllmasse for å få tanks og lastebiler over myrer og elver. Det var krigsfanger, egne soldater av lav rang, og særlig ungdommer fra republikkene som var blitt fanget inn i kommunistunionen.

Mye av det Stalin kunne gjennomføre var lagt til rette av Trotskij, som bygde opp den røde arme og ledet hæren i krig, selv om han hadde null forsvarserfaring. Han var en intellektuell, velstående mann med jødiske røtter, belest og bereist, og oppsøkte Lenin i London etter å ha rømt fra fangenskap. Det var der de startet reisen mot revolusjonen, til Vinterpalasset i Sankt Petersburg, tsarenes slott.

Lenins navn var ikke Lenin. Og Stalin ble ikke døpt Stalin. Trotskij tok ironisk nok navnet sitt fra en av sine mange fangevoktere. Lenins navn var Vladimir Iljisj Uljanov, (brukt i flere bøker). Stalins navn var Josef Dzjugasjvili. Og hva hette Trotskij? Jo, Lev Davidovitsj Bronstein.

Og denne mannen havnet altså i Norge, som uønsket asylant. Han søkte asyl i mange land, også i våre naboland. Mest markant var det svenske avslaget, der den allerede da velkjente feministen satt som russisk ambassadør med sterk påvirkning; Aleksandra Kollontaj. Hun var sentral i Mensjevik-partiet. Det var mer som sosialdemokrater på den tiden, og som også Trotskij tidligere tilhørte, før begge gikk til maktpartiet, bolsjevikene.

Kollontaj skal ha gjort det hun kunne for å få svenske myndigheter til ikke å slippe den utstøtte bolsjeviken Leo Trotskij inn i landet. Her i landet var hun i en årrekke på 1970- og 1980-tallet en slags intellektuell stjerne i feministbevegelsen. Hun ble i Stalin-tiden sendt i eksil, og berget dermed livet under Moskva-prosessene på 1930-tallet. Før det var hun ministerråd på den sovjetiske ambassaden i Oslo, og ble den første akkrediterte, kvinnelige diplomat i verden. Hun var diplomat i Mexico, der Trotskij senere ble tatt livet av, før hun etter hvert ble ambassadør i Stockholm, og brukte sin makt for å stoppe hans mulige asylopphold der.

Trotskij fikk etter mye om og men opphold i Norge, men det var ingen enkel politisk nøtt å knekke. Regjering og storting var sterkt i tvil. Flere kritiske møter måtte til før han faktisk slapp inn og gikk i land som en av de siste fra et skip fra Europa. Det velkjente bukkeskjegget hadde han fjernet. Og dermed var han vanskeligere å kjenne igjen for de mange fremmøtte fotografene. Det var en verdenssensasjon at Trotskij fikk opp-hold i Norge.

Trolig er det rett å anta at Trotskij er og blir den norske asylsaken som fortsatt er den verste, vanskeligste og vondeste. Han ble sendt ut etter halvannet år. Faren for at Trotskij skulle bli avlivet var stor allerede mens han oppholdt seg i fredelige omgivelser på Ringerike og senere på Hurum. Den viktigste betingelsen for at han fikk opphold var at han ikke skulle bedriver politisk agitasjon. Derfor snakket han om vær og vind i flere intetsigende intervjuer, inntil han ga et intervju til daværende Arbeiderbladet.

Der kritiserte han ikke bare Stalin-regimet, men harselerte og ironiserte. Og avisen som da var styrt av den partivalgte enehersker fra Trøndelag, Martin Tranmæl, slo saken opp over hele forsiden. Ikke et knyst kom fra regjering og storting. Bare redaktøren i Morgenbladet reagerte i skarpe ordlag. Tranmæl var blant dem som besøkte Trotskij en gang i uken mens han bodde på Ringerike på 1930-tallet. Johan Nygaardsvold var naturlig nok også tett koblet til asylsaken.

Forholdene ble etter hvert iskalde, trolig påvirket av russisk press, og Leo Trotskij ble vedtatt utvist til Mexico. Der står hans hus bevart slik det var den dagen han ble myrdet. I dag er det museum og Trotskij er begravd på stedet.

Mexico var det eneste landet som ville ta imot ham, og han fikk først husrom hos kunstnerparet Diego Rivera og Frida Kahlo. Desember 1936 reiste han fra Norge. På våren i 1940 overlevde han et forsøk på snikmord av en antatt stalinistisk agent i Mexico. Et halvt år senere var det slutt. Han ble hugget til døde med en isøks, og morderen viste seg å være sovjetagent, som ble dømt til lang fengselsstraff.

Skadene Trotskij var påført var dødelige. Livvaktene hans var klar til å ta morderen, men Trotskij skal ha sagt: La ham leve. Han har en historie å fortelle.

Dagen etter døde den russiske revolusjonens hærfører.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Mer romantikk og politikk enn kysttrafikk

§
Vis debatt
comments powered by Disqus
Gikk du glipp av disse?