På ett år klarte Ap-leder Jonas Gahr Støre å redusere partiets oppslutning med over ti prosentpoeng. Det må være norsk rekord i politisk nedtur, sett i lys av situasjonen.
Og situasjonen var: Arbeiderpartiet var og er det største opposisjonspartiet. Regjeringen er den blåeste noen gang med Fremskrittspartiet på innsiden. Regjeringen var og er i mindretall. Oljeprisen ble halvert. Støttepartiene gikk tidvis i vranglås. Så flyktningkrisen og Sylvi Listhaug, politi- og regionreformen, sammenslåingen av kommuner, ulven og sykehusstrukturen. Dessuten blåser det ingen høyrevind over landet. Likevel tapte Støre. Hvordan er det mulig?
Stort bedre er det ikke blitt. Ved stortingsvalget i høst fikk Ap 27,4 prosent. Gjennomsnittet av ni målinger i oktober viser 26,1 prosent. Høyre er fortsatt størst. Ser vi ett år tilbake, oktober 2016, hadde Ap i snitt en oppslutning på 36,4 prosent. Partiet som er blitt kalt ørna i norsk politikk går ned for landing uten oppdrift. Velgernes dom er knusende.
Støre-krisa gikk ikke over etter den raskeste evaluering av valgresultatet noen politisk taper har gjort. I 14 dager skulle Ap-folkene oppsummere, drøfte og tenke seg om. Resultatet var at ingen hadde ansvar for nederlaget, men strategien var feil, valgkampen elendig og de fikk ikke satt dagsorden. Tabben med forslaget om skatteøkning på 15 milliarder kroner, ble mer eller mindre feid under teppet.
Selvsagt kan ikke Jonas Gahr Støre beskyldes for alt som gikk galt. Men det er ikke å komme forbi at det er han som er Ap-sjefen, som klarerer store saker, avgjørende strategier og setter sammen gruppen rundt seg. Han bestemmer mye over hvem som skal inn i de ulike komiteene i Stortinget, hvem som får profilert seg og hvem som dyttes ut i skyggenes dal. Underlig nok, Ap-kulturen er fortsatt ingen søndagsskole.
Den såkalte evalueringen av valgresultatet later ikke til å ha gjort særlig inntrykk på grunnplanet i partiet og i fagbevegelsen. LO-velgerne som i vår sluttet opp om Ap i et omfang som kunne han stoppet nedturen, rømte til andre partier ved valget. Unge talenter har hoppet av i Stortinget, mens veteraner som Martin Kolberg reiser uvanlig skarp kritikk mot sitt parti. Men i likhet med andre kritiske røster skjermer han partilederen. Det er ingen som tar til orde for å kaste Støre. Årsaken er trolig at ingen ønsker å gjøre galt verre.
I mai sa 55,1 prosent av LO-medlemmene at de ville stemme Ap. Ved stortingsvalget var det bare 38,4 prosent som gjorde det, viser en undersøkelse LO nylig fikk gjort. Den viser at Ap lakk velgere til alle partier. – Vi trenger flere som har skitt under neglene. Da vil folk kjenne seg igjen, sier leder i Fellesforbundet Jørn Eggum. Han sitter i Aps sentralstyre og etterlyser flere i partitoppen «som har hatt skoene på». Og da er det ikke spisse lakksko han sikter til.
Partiveteran Martin Kolbergs svar på om Ap fylte sin historiske rolle ved valget i høst, er knusende. Svaret er NEI. Budskapet ble fremholdt overfor partivenner i hjemtraktene, og videreformidlet av LO-bladet Fri Fagbevegelse. Kolberg mener Ap må makte å samle venstrekreftene og bli et tydeligere parti for arbeidere og fagbevegelse. Knapt noen kjenner Ap bedre enn Kolberg i dag. Derfor er det grunn til å lytte.
Som opposisjonsparti har Ap etter krigen aldri hatt en enklere rolle å takle. Men bommet så det suste. For det er ingen krise, det er ingen høyrebølge og det er null kriseforståelse. Det er ikke behov for mer skatt. Staten er søkkrik og renta rekordlav. Det er ikke for mye oljepengebruk målt mot inflasjonen, og sysselsettingen går opp. Heller ikke ledigheten er blitt som den en gang var under Ap-styret.
Reformene som fremmes slutter Ap seg stort sett til. Det er aldri lett å være mot det du er for. Faren for at Støre går en lang og mørk høst i møte er stor.