Går hver sin vei

Med skatt og kontantstøtte viser sentrumspartiene at de går hver sin vei i møte med regjeringen. Krise er det knapt noen som tror på.

Trine Skei Grande og Venstre har valgt en svært ulik tilnærming til budsjettforhandligene enn det KrF har gjort. Nå velger de to partiene løsninger som knuser sentrum som en politisk arena, skriver vår kommentator.Foto: Roald, Berit, NTB scanpix

Saken oppdateres.

Mest overraskende er muligens den svært ulike profilen i budsjettalternativene til Kristelig Folkeparti og Venstre. De to sentrumspartiene har holdt sammen de siste fire årene, og de inngikk den sterkeste samarbeidsavtalen noen mindretallsregjering har hatt. Nå velger de løsninger som knuser sentrum som en politisk arena. Venstre er nok på vei inn i regjeringen, KrF er i villrede.

Lenge før de mer formelle budsjettsamtalene ble innledet tirsdag, har regjeringspartiene og Venstre godsnakket om en mulig utvidelse av regjeringen. Venstre åpnet i realiteten allerede under landsmøtet i vår for regjeringsdeltakelse, men turte ikke snakke høyt om det under valgkampen. Nå er signalene temmelig klare. Budsjettalternativet til Venstre angir en mer borgerlig kurs enn på lenge. KrFs alternativ minner mer om en ny venstrevri, noe forslaget om åtte milliarder kroner i skatteøkning kan illustrere.

LES OGSÅ: Venstre: Et budsjett for fremtiden

Venstre går så langt i sitt forsøk på å knuse sentrum at de velger å fjerne kontantstøtten. Det var KrFs fremste hjertesak og politiske seier i sentrumsregjeringen, der Venstre var med. I skattepolitikken velger sentrumspartiene hver sin vei. Venstre vil kutte litt, mens KrF vil øke skattene kraftig. Kontantstøtten er for KrF verneverdig. Så sent som i august økte kontantstøtten fra 6000 til 7500 kroner i måneden. Det var et klart resultat av en KrF-seier i budsjettforhandlingene i fjor høst. I valgkampen snakket KrF om å heve støtten til 9000 kroner. Svaret fra Venstre nå er å fjerne den.

Splittelsen i sentrum gir regjeringen gode forhandlingskort i budsjettstriden frem mot jul. Den borgerlige samarbeidsavtalen er i praksis gått ut på dato, men det ligger uvanlig mange føringer fremover som det er vanskelig å løpe fra for KrF. Valgresultatet ga fortsatt borgerlig flertall. Selv om alle de fire partiene gikk tilbake, ligger det en forpliktelse overfor velgerne som politikerne må ta hensyn til.

LES OGSÅ: KrF gjør familiene til budsjettvinnere

Problemet for sentrumspartiene er at forslaget til statsbudsjett som ble lagt frem 11. september, er blant de minst kontroversielle. Protestene var milde. Ønskene som nå er fremmet fra sentrumspartiene, er mer for å vise egen politikk. Baksiden er at det også kan komme til å vise nederlagene. Slik er det.

Uansett regjering; makten rår. Og tyngdekraften er ikke opphevet, selv om det noen ganger virker slik i politikken. KrF kom så vidt over sperregrensen, landet på 4,2 prosent. Partiet mistet to representanter og landet på åtte mandater. Det samme gjorde Venstre etter å ha mistet ett mandat. KrF mistet alle sine mandater med unntak for kyststripen fra Møre til Telemark. Krisen i KrF er forunderlig fraværende etter det dårligste valget siden 1936. Det underlige med KrF er at de sliter med å finne ut hvor de hører hjemme. Landets mest hjemmekjære parti er i villrede.

Krise på budsjettet er lite sannsynlig. Venstre blir trolig mer interessant enn budsjettet i høst. Går partiet inn i regjeringen og plukker noen statsråder fra Fremskrittspartiet, er Venstre tilbake på arenaen. Alternativet er som å sitte på benken i en fotballkamp: Du er med på laget, men får ikke spille.

Det er det KrF så langt har siktet mot.

Gikk du glipp av disse?