Er du nettgris, lever du farlig. Det skal bare noen tastetrykk til før sjef, slekt og venner får vite hva du lirer av deg på nett.

Det er storefri på Kråkerøy ungdomsskole, en gang tidlig på 2000-tallet. Lars og jeg har startet opp mIRC, chatteprogrammet fra nettets jura-tid. Vi har en moralsk misjon: Nettgrisene skal avsløres.

Etter noen få minutter popper private vinduer opp. Det er våre nye venner Kul_mann82 og Sexgud2000. De vil vite om vi er jenter eller gutter, hvor gamle vi er og hvor vi bor. Vi er 14 år gamle gutter fra Fredrikstad, men vi svarer at vi er jenter på 12 fra Sarpsborg. Svarene kommer på sekunder: «Liker du sex ;)» eller «har du pupper hehe :P».

Vi har fått napp. «PEDO-ALARM!», skriver vi i felles-chatten med flest mulig utropstegn og kopierer inn samtalene. Resultatet? Sexgud2000 blir øyeblikkelig kastet ut av chatrommet, mens Kul_mann82 kommer moderatorene i forkjøpet ved å snike seg ut med halen mellom beina. Vi gir hverandre en «high five», kry som bare fjortiser som har gitt slibrige oldinger en smekk, kan være.

Vi ante ikke hvem Kul_mann82 egentlig var. Riktignok kunne vi ha gravd opp IP-adressen hans hvis vi hadde peiling. Da var det ofte mulig å finne en bostedsadresse. Med tanke på at ingen av oss hadde drevet programmeringen lenger enn til å lage store, røde knapper, var det utenfor vår rekkevidde.

Mange nettbrukere oppfører seg som om identiteten deres er skjult bak sju segl. Det er en villfarelse som kan koste dem dyrt. mIRC-alderen er over, og anonymiteten med den. Det er ikke lenger Sexgud2000 som kommer med ekle tilnærmelser, men Jon, Petter og Fredrik som fyrer hverandre opp i en hatefull runddans. Det gjør de under fullt navn. Noen av dem gjemmer seg i lukkede Facebook-grupper, antakelig fordi de tror at der, bak den lille hengelåsen, kan de si og gjøre hva som helst uten at det får konsekvenser.

LES KOMMENTAREN: Frister det med blågrå hud og nyreskader?

Så feil kan man ta.

Døra til grisehuset står på vidt gap. Det eneste man trenger for å henge ut grisepratere og hetsere til spott og spe, er evnen til å ta skjermbilder. For å komme inn i lukkede Facebook-grupper, er det bare å sende en forespørsel. Nesten alle får bli med. De som delte Nora Mørks bilder på nettet ble avslørt av Mia Landsem, som sendte navnene deres videre til Mørk. Da Linnea Claeson, en svensk håndballspiller, fikk sexmeldinger, sendte hun dem videre til avsenderens venner og familie. Andre deler skjermdumper fra lukkede Facebook-samfunn hvor det florerer av rasistisk hat og hets, alt postet under fullt navn. Er du blant dem, er du bare et søk eller to unna å få mer oppmerksomhet enn du ville ønske din verste fiende.

Ofte skal det bare et Google-søk til for å avsløre for arbeidsgiveren din hva du lirer av deg i nettets mulm og mørke. Og det blir verre: Google har allerede utviklet teknologi som snart gjør det mulig å søke etter tekst i bildefiler. Bilder av at du skriver at en navngitt politiker bør begraves levende kan dukke opp i et google-søk før du blir innkalt på jobbintervju. Det intervjuet blir nok avlyst fortere enn du klarer å stotre fram at du bare jazzet med gutta.

Å avholde seg fra å kommentere, er ikke noe vern. Trykket du «like» da Nora Mørks private bilder ble delt på sidene til Mannegruppa Ottar? Det finnes ingen garanti for at det ikke blir foreviget og sendt til slekt og venner. Alle som har tilgang til gruppesiden kan se at du morer deg, ta et skjermbilde og sende det til alle Facebook-vennene dine. Hvis de vil, kan de skrive det ut og sende det til postadressen din. Er du riktig heldig, kommer det med juleposten. I det minste blir det lettere å ikke forspise seg på ribbe og medister når du får hendene fulle med å forklare hva som foregår på iPaden når kona har lagt seg.

Nettgriser og troll turer fram i et åpent landskap, men tror de er hyllet inn i natt og tåke. Før eller siden kommer de til å lære at på nettet er det beste rådet også det eldste: Hold grisepraten Deres for Dem selv.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter