Bekjennelser fra en uhelbredelig optimist.

«Dette går bra!» er optimismens evige refreng. Jeg lytter nesten hver gang, selv om det ender med havari.

I kjølvannet flyter ryggsekker som har blitt sprengt i stykker av grenseløse mengder håndbagasje og handleposer som har blitt sønderrevet av sju kilo mat. Hvorfor ta to? Det går jo bra med én. Minner om en spasertur fra Sandgata til Prinsen kino med en 180 cm bred madrass på hodet har jeg brukt år på å fortrenge.

Men hvorfor lære? Det går jo bra likevel.

Det er november og tid for å flytte til en ny leilighet. Vi planlegger, beregner, pakker og kaster. Plutselig smyger optimismen seg fram med et tilbud jeg ikke kan avvise.

Vi skal jo bare fra Møllenberg til Bakklandet. Penger å spare.

«Det er jo ikke så langt, hvorfor kaste bort penger på å leie en flyttebil?», ymter jeg frampå. «Vi kan jo bare bære kassene bort selv!» Dessuten er det knapt snø på veien. Jeg tenker på all vinylen jeg kan kjøpe hvis jeg slipper å punge ut til et grådig flyttefirma.

Blikket jeg får er så vantro at det kunne satt fyr på en bibel. Vi har 40 kasser med klær, bøker, kjøkkenutstyr og assortert krimskrams, for ikke å snakke om spisebord, lenestoler, en flatskjerm-TV, stereoanlegg og støvsuger.

En uke senere ringer telefonen. Flyttebilen venter. Det gikk bra, det også.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Hjelp, vi har fått ulv i melka