Ingen er i tvil om at Odd Reitan og sønner er flinke til å tjene penger. Likevel mangler det noe over det reitanske byggverk.

MEG OG MITT: Odd Reitan la tirsdag frem resultatene for Reitangruppen i 2014. De økonomiske resultatene er imponerende, men det går ikke mange synlige filantropiske spor fra Lade Gaard. Foto: Adresseavisen

Tirsdag kunne far Odd og sønnene Ole Robert og Magnus legge frem årsresultatene for 2014. Alt er blitt enda større og bedre. Kundene sparer penger, omsetningen øker, verdiene øker, antall ansatte øker, Rema vinner pristester og er blitt nest størst i det norske dagligvaremarkedet. Reitan Convenience er nest størst i Europa på kioskdrift. Alt er jubel og velstand, nesten alle piler peker riktig vei.

De økonomiske resultatene i Reitangruppen er imponerende. På ti år er omsetningen tredoblet, det er investert 15 milliarder kroner – mye av det er overskudd som er pløyd tilbake i virksomheten. Reitangruppen har over 36000 ansatte i syv land i Norden og Baltikum. Ifølge bladet Kapital er virksomheten verdt 31 milliarder kroner. 82 milliarder kroner i omsetning plasserer Reitangruppen, med Rema som hovedmotor, blant Norges største virksomheter.

Når alt er bare velstand er det likevel grunn til å etterlyse litt mer. De fleste av oss setter pris på at vi har et velferdssamfunn som ikke er avhengig av at rikinger av og til aller nådigst åpner kontoen. Deler av samfunnet er likevel avhengig av at velstående næringsdrivende yter litt ekstra, utover det de betaler i skatt. Rike onkler er viktig både i kultur og idrett. To andre sektorer som nyter godt av private gaver og støtteordninger, er helse og forskning.

Trond Mohn, en av Bergens rikeste sønner, tar noen ganger ansvar også i det nordenfjelske Norge. Det er ikke mange dager siden sist gang han donerte et millionbeløp for å forbedre kreftbehandlingen ved St. Olavs Hospital. Sykehusutstyr og forskning er to satsingsområder i hans filantropiske virksomhet. Et tredje nærliggende område for en som er blitt rik på forretningsvirksomhet, er å støtte gründerskap og nyskaping. Det har vært Atmel-gründer Alf Egil Bogens bidrag til filantropien. Johan H. Andresen har satset på sosialt entreprenørskap. Eksemplene på rikinger som bidrar er mange, men dessverre er ikke Reitan og sønner blant dem.

En filantrop gir penger, tid og kompetanse til beste for andre, uten tanke for egen vinning. Det går ikke mange synlige filantropiske spor fra Lade Gaard. Det er en viss mulighet for at Reitan dekker over deres filantropiske tilbøyeligheter. I så fall er ikke denne kritikken berettiget. Det eneste synlige som ligner på en form for filantropi er den årlige utdelingen av prisen årets Ladejarl.

Opp gjennom årene har vi ofte hørt om Odd Reitans drømmer og visjoner, som da han i fjor sammen med Olav Thon kjøpte Britannia Hotell. Det var en drøm som gikk i oppfyllelse. Men hva så? Har Reitan og sønner et samfunnsperspektiv utover det å selge varer billig og effektivt? Filantropi er som sagt uegennyttig hjelp til andre. Det er også fullt mulig å bygge en høyere himmel over virksomheten som ikke gjør merkevaren Rema mindre verdifull.

Tvert om er muligheten stor for at det som er bra for andre også er av det gode for tre blad Reitan.