Hva er det som får oss til å mene at andre menneskers arbeid skal være gratis?
Her forleden dukket det opp en interessant henvendelse i min digitale postkasse. En hyggelig leser takket meg for en kommentar jeg hadde skrevet, men og det var et men. Leseren synes det var dumt at det skulle koste penger å lese en så viktig kommentar. Det er ikke første gang jeg har fått en slik tilbakemelding. Mange har reagert etter at Adresseavisen, i likhet med de fleste andre aviser, har begynt å ta betalt for kommentarer og annet egenprodusert stoff på nett.
Les også kommentaren: Marerittet i fjøset
Ingen reagerer på at det koster penger å kjøpe en avis. Men at det skal koste penger å lese det samme på nett, har mange vondt for å forstå. Visstnok har mediebransjen laget ris for egen bak med å gi bort stoffet sitt gratis i mange år. Det er likevel ikke bare mediebransjen som sliter med forventninger om at digitalt innhold skal være gratis. Innenfor kultursektoren er ståa enda verre. Filmbransjen har slitt betydelig med piratkopiering og ulovlig nedlastning. Popcorn Time, som streamer piratkopierte filmer, er blitt vanlig i de fleste hus der det bor ungdommer. De nyeste filmene, gratis på din PC. Hvem bryr seg om at noen skal betale lønna til skuespillerne?
Hollywood-stjerner er kanskje ikke de som trenger vår medlidenhet mest, men alt henger som kjent sammen med alt. Hvorfor åpne lommeboka når vi finner det meste gratis bare et tastetrykk unna? Den manglende viljen til å betale for seg rammer ikke minst våre lokale kulturformidlere.
Den folkekjære artisten Rita Eriksen fortalte nylig at hun tjente 65 kroner på tre måneder med sin nye singel på Spotify. Nok til to kopper kaffe omtrent. Derfor trakk hun all musikken sin fra strømmetjenesten, noe som ikke ble tatt bare nådig opp. «Nå har du mistet meg som fan», var det en som skrev. «Nå kan jeg ikke høre på «Kanarifuggelens sang» lenger», sa en annen. En låt koster 9–12 kroner å laste ned. Så mye er altså livsverket til Rita Eriksen verdt for en «fan».
De nye strømmetjenestene for film og musikk er geniale for forbrukerne, men gjør det ikke enkelt for artister å tjene penger. Det er vanskelig å finne betalingsvilje og gode betalingsmodeller i et marked der produktene har tatt flere syvmilssteg bort fra kassaapparatet. Men er ikke den største utfordringen likevel holdningene våre?
Det er noe steinalderaktig over at vi må kunne få en ting og ta den med oss i en pose, for å verdsette den i kroner og øre. Det er åpenbart for oss at det koster noe å kjøpe en LP-plate eller et magasin. Stikker man innom en keramiker eller en restaurant, er det ingen som får seg til å be om å få varen gratis. Men en film, en låt eller en artikkel som vi «bare» konsumerer via nettet, forventer vi skal være gratis.
– Vi vil ikke ta internett fra dere. Men vi vil gjerne ha betalt for musikken vi lager, skrev musikeren Susanna Wallumrød nylig i en kronikk. Det burde ikke være et urimelig ønske. Ingen ønsker vel at våre kunstnere og artister skal opptre gratis, mot en og annen allmisse.
De færreste av oss trenger ikke flere ting. Mye av det vi skal leve av og for i framtida handler om digital innholdsproduksjon. Musikk, film, spill, underholdning, kunnskap, journalistikk. Bare fantasien setter grenser for de digitale mulighetene. Og kanskje også lommeboka. Det er ikke alltid nød lærer naken kvinne å spinne eller fattig musiker å spille.
Den velmenende leseren min mente nok ikke å antyde at jeg burde jobbe gratis eller ikke fortjente å få lønn. Men til syvende og sist er det gratispassasjerenes budskap. Hvis folk ikke lenger er villig til å betale for det vi lager, så forsvinner vårt eksistensgrunnlag. Enten det handler om film, musikk eller en enkel liten aviskommentar.