Retten tok et hardt oppgjør med 22. juli-terroristen. Men som samfunn har vi ennå ikke tatt hele oppgjøret med holdninger han ikke er alene om.

Da Oslo tingrett vurderte Anders Behring Breivik som tilregnelig og dømte ham til 21 års forvaring, tok rettens medlemmer også hans ekstreme holdninger på alvor. Det var en riktig vurdering.

Både i sitt såkalte manifest og under rettssaken presenterte han seg som motstander av alt han kalte det politisk korrekte: Han var antikommunist, antifeminist, antimuslim og anti-flerkulturell. Oslo tingrett var klinkende klar i sin dom: Hans handlinger kan «delvis forklares ut fra en kombinasjon av fanatisk høyreekstrem ideologi..... med patologiske eller avvikende trekk ved hans personlighet.»

Altså blir Behring Breiviks grufulle handlinger forstått som en komplisert blanding av ideologier som finnes i samfunnet rundt ham, og hans egne, individuelle historie. Men mye av den litteraturen vi har fått om terroristen i ettertid, har vært basert på psykologiserende forklaringer om forholdene i hans barndom og oppvekst, om den fraværende far og den plagede mor. Det er en viktig del av historien om terroristen, men det er ikke hele sannheten.

Vi har i liten grad diskutert de delene av vårt samfunn hvor vi gjenfinner holdningene han står for og røttene til dem. Han har ikke sugd alle sine ekstreme synspunkter fra eget bryst, men hentet dem fra et miljø. Vi vet at dette miljøet i stor grad er aktiv på ulike debattfora på nett. Journalisten og forfatteren Øyvind Strømmen har i flere bøker beskrevet de høyreekstreme holdningene vi finner på det mørke nettet.

Den pensjonerte sosiologiprofessoren Regi Th. Enerstvedt har nettopp utgitt e-boken «Massemorderen som kom inn - fra hva?» Han mener at det bildet av Breivik vi har dannet oss, ensidig har handlet om hans hat mot alt som er muslimsk. Det har han rett i. Det oppgjøret i alle fall deler av det norske samfunnet har tatt, har handlet om Breiviks sterke antiislamisme og kampen mot det flerkulturelle samfunnet. At den lever i vide kretser, ser vi ikke minst i debatten om Syria-flyktningene.

Det vi heller ikke har gått grundig inn i, er røttene til kvinnehatet og antifeminismen terroristen står for. Det Enerstvedt mener særlig er fortiet, er Breiviks sterke antikommunisme. Den stikker av dels forståelige grunner dypt i vårt samfunn. Antifeminismen er også utbredt på nett og i andre deler av samfunnet. Breiviks sterke aversjon mot Arbeiderpartiet later også til å være glemt. Selv om Ap står sterkt på alle meningsmålinger, ligger det et ullent hat mot alt som er sosialdemokratisk ute i debattfeltene.

Vi har definert deltagerne på disse nettstedene som utgrupper. Dermed har vi langt på vei ufarliggjort dem. Den store debatten om ekstremt tankegods ellers i samfunnet, har vi ikke tatt.