Flyktningkrisen har avdekket store svakheter i det europeiske avtaleverket Norge er en del av.
Ingen ting tyder på at strømmen av flyktninger og asylsøkere til Europa avtar med det første. Derfor er det tvingende nødvendig å gjøre noe med ordningene for grensekontroll, fri bevegelse over landegrensene og mottakssystemet. Både Schengen-konvensjonen og Dublin-avtalen må fornyes og forbedres, både for å ta bedre vare på flyktningene og sørge for en bedre byrdefordeling landene imellom.
Krig og fattigdom er hovedårsaken til den historiske folkevandringen til Europa. Hver dag kommer tusenvis av flyktninger til europeiske land, og flere tusen har mistet livet på veien mot beskyttelse eller bedre levekår. Det er hjerteskjærende å være vitne til lidelsene. Migrasjonen er blitt Europas største problem. Mange av landene som mottar flest flyktninger sliter også økonomisk. Hellas er transittland for svært mange syrere, og i realiteten økonomisk konkurs.
Asyl- og flyktningsystemet i Europa er i prinsippet godt, men har i praksis vist seg ikke å fungere etter hensikten. Schengen-avtalen, som Norge sluttet seg til i 2001, skulle sørge for kontroll av unionens ytre grense. Den ble i sin tid omtalt som «festning Europa», noe som til de grader er motbevist den siste tiden. Heller ikke piggtråd, vannkanoner og høye gjerder har løst problemet, fordi unionen i praksis ikke har fått til en solidarisk politikk.
Dublin-avtalen, som Norge også er tilsluttet, gjør ikke migrasjonsproblemet mindre for landene som mottar flest flyktninger. Avtalen sier at asylsøkere skal få sin sak behandlet i landet han eller hun først kommer til, og returneres dit for å få søknaden behandlet.
I prinsippet er det kanskje en grei ordning, blant annet for å unngå flukt fra land til land innenfor en grenseløs union. Det blir feil å behandle sakene i land etter land i håp om opphold. Men også Dublin-systemet lekker nå. Tyskland har varslet at syrere ikke vil bli returnert til Hellas, en praksis Norge har hatt siden 2010. Det er bra, men i strid med Dublin-avtalen, noe som viser at traktaten må endres.
Norge er tilsluttet EUs avtaleverk, og bidrar mer enn svært mange andre land rent økonomisk i nærområdene. Men det monner lite i møte med krisen vi nå ser.
Europa mangler samordning og solidaritet i migrasjonspolitikken. Det må på plass raskt.