Regjeringen har falt for fristelsen til å endre et mål de ikke når. Det lover ikke godt for forskningsinnsatsen i verdens rikeste land.
Endret: 27.04.2009 kl. 08:48
Forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland (SV) er et velmenende menneske som vil det beste for norsk forskning. Men stortingsmeldingen hun la frem i går om forskningspolitikken, skaper en mistanke om at det er noen ambisjoner hun ikke har fått gjennomslag for i regjeringen. I stortingsmelding «Klima for forskning» bruker regjeringen mer krefter på å forklare at den gjør en god og viktig jobb for forskning, enn å være konkret på hvordan den skal gjøre det også i fremtiden.
Aaslands utgangspunkt er ikke det enkleste. I regjeringserklæringen fra Soria Moria er kun en halv side av 73 sider viet forskning. Antall linjer tekst er ikke identisk med hvor mye penger det skal brukes på en sektor. Men hvileskjæret under Øystein Djupedals tid som forskningsminister bekreftet inntrykket av at det likevel var en slags sammenheng. Dessuten skulle det bare mangle at ikke verdens rikeste land befinner seg i elitedivisjonen hva gjelder forskning. Om vi er der, hersker det uenighet. Aasland mener ja. Derimot hersker det ingen tvil om at knapt noe land i verden har større behov for at forskning skal bringe oss videre. Norge er helt avhengig av resultater fra forskning for å finne det vi skal leve av etter at oljen og gassen er solgt og forbrent. Det er akkurat nå Norge er økonomisk best rustet til å ta det krafttaket som trengs, før eldrebølgen skyller inn over landet og før reservoarene tømmes.
Oljeutvinningen er allerede over toppunktet.
Derfor er det ikke tid for de gode intensjoner og planer. Det er nå det må forskes. NTNUs rektor, Torbjørn Digernes, er skuffet over forskningsmeldingen og mener regjeringen mangler ambisjoner. NTNU-rektoren ser mulighetene som ligger i mer grunnforskning, flere doktorgradsstudenter og penger til mer vitenskapelig utstyr.
Riktignok forsikrer Tora Aasland og regjeringen at innsatsen skal økes. Problemet er at forskningsmeldingen er nokså løs i kanten når det kommer til forpliktelser. Det som i flere år har vært et økonomisk styringsmål for norsk og mange lands forskningsinnsats, skal ikke lenger være et mål. Aasland fortjener ros for at hun ærlig slår fast at det ikke er mulig å nå målet om at Norge innen 2010 skal bruke tre prosent av samfunnets verdiskaping til forskning. Likevel er det noe imellom en fallitterklæring og et prokuratorknep når regjeringen avskaffer dette som styringsmål.
Regjeringen varsler at det skal komme bedre kriterier for å måle forskningsinnsatsen. Men det er ikke nødvendigvis målet det er noe galt med. Kanskje det på tross av fagre ord skorter på viljen til å nå det?
Forskningsmeldingen skaper ikke et troverdig bilde av en forskningsminister som har kastet begge armene på oppløpssiden, etter hvileskjæret.
