To nye Senterparti-ministre kan gi sårt tiltrengt ny energi. Først og fremst til partiet, men også til regjeringen.
Senterpartiet kan dessuten regne med mer oppmerksomhet fremover, fordi statsrådskiftene spisser til nominasjonskampen mellom Marit Arnstad og Lars Peder Brekk.
Magnhild Meltveit Kleppa (63) ut og Trygve Slagsvold Vedum (33) inn er klassisk generasjonsskifte. Kleppa har allerede sagt at hun ikke tar renominasjon til Stortinget. Hun planlegger å avslutte sin politiske karriere og finne seg en passende retrettstilling. For eksempel som fylkesmann.
Slagsvold Vedum er en av Senterpartiets unge, stigende stjerner. Han er nestleder i partiet, og med bakgrunn som parlamentarisk leder, er han godt rustet til å gå inn i regjeringen. Kornbonden fra Hedmark er dyktig, slagferdig, morsom og allsidig. Kanskje har han de egenskaper som skal til for å markere Senterpartiet bredere enn man makter i dag. Han utstråler i alle fall energi og humør, noe regjeringen har en sørgelig mangel på.
Marit Arnstad (50) inn og Lars Peder Brekk (56) ut er mer pikant. Det har lenge vært en opplest «sannhet» at det bare var et spørsmål om tid før Marit Arnstad skulle gjøre comeback i rikspolitikken. Det skjer etter en nesten sju år lang pause.
Som statsråd vil Arnstad få et mye bedre utgangspunkt i kampen om førsteplassen på stortingslisten. Dersom hun vinner mot Brekk, vil det sette fart i diskusjonen om hun også kan bli partileder etter Liv Signe Navarsete.
Sterke krefter har for lengst startet et langsiktig arbeid for at Ola Borten Moe skal bli hennes arvtager. Borten Moe har en sterk posisjon, ikke minst i Nord-Trøndelag. Ønsket om å gjøre Borten Moe til partileder kan være et argument for at nordtrønderne vil holde fast på Lars Peder Brekk som listetopp. Hvis Arnstad får plassen, kan hun bli oppfattet som en rival for Borten Moe. Om Arnstad ikke hadde gitt seg i 2005, ville hun vært en opplagt lederkandidat, kanskje ville hun vært Sp-leder i dag.
Det er ingen grunn til å mistro Marit Arnstad når hun klart og tydelig fastslår at hun ikke er lederkandidat. Men diskusjonen om det fremtidige Sp-lederskapet vil leve sitt eget liv likevel. Det er ikke sikkert det er så dumt for Senterpartiet. På et spisset lag bør det være mer enn én som stikker seg ut.